Gasskraftdebatten: Verden vil bedras!

Hvis en setter i gang en krig og deretter forhandler om fred, er det gode sjanser til å få Nobels fredspris. Hvis en svir av en masse gass fra Nordsjøen og fanger CO₂-utslippene, framstilles det som en seier for miljøet. En seier hvis vi starter nå; et nederlag hvis vi venter til 2014, sier miljøvernerne. Er det virkelig så enkelt?

Det handler om å produsere elektrisk kraft ved å brenne gass – denne gangen på Mongstad. Problemet er at vi får en masse CO₂ på kjøpet – utslipp som påvirker klimaet og gjør det vanskelig for oss å etterleve Kyotoprotokollen. Da må det vel være kjærkomment med deponering av CO₂ – og enda bedre: Gassen skal brukes til å presse mer ut av oljebrønnene. Hva er bedre – når boreriggen står der? Men der stopper også min forståelse. At det er bedre å fjerne CO₂ enn å la være, er åpenbart. Men derfra og til at gasskraft er miljøvennlig, er et drøyt stykke.

La oss gå ti år tilbake i tid. Den gangen argumenterte tilhengerne av utbygging slik: Gasskraft vil erstatte importert kull- og oljebasert kraft, som er enda mer forurensende i produksjon, og den kommer i stedet for kjernekraft, som vi slett ikke vil ha. Dermed ble gasskraft miljøvennlig. Ingen snakket om kraftkrise; gasskraften skulle gå til eksport.

Også motstanderne baserte sin argumentasjon på CO₂-utslippene og klimaproblemet. Men deres resonnement var slik: Gasskraft vil ikke erstatte noe som helst, den vil snarere komme som tillegg i markedet – og øke kraftforbruket, slett ikke redusere de globale klimautslippene. Men motstanderne hadde altså akseptert utbyggernes premisser for hva som er miljøproblemet, nemlig CO₂-utslippene.

Med så snevre premisser har (de av) motstanderne – som nå har blitt tilhengere – skaffet seg stor fallhøyde. For hvis det bare handler om CO₂ og klima, har de fått det som de ville. Nå hører vi ikke lenger om at gasskraften kommer som tillegg i markedet. Betyr det at en også har godtatt den andre premissen tilhengerne har lagt til grunn – at gasskraft nå vil erstatte det som verre er? Hvis det er tilfelle, er det grunn til å juble – selv om det blir rensing først i 2014. Da blir utslippene i mellomtida bare peanuts. Og hvis gasskraft nå blir «miljøvennlig»; er det bedre jo flere gasskraftverk vi bygger!

Men det er ikke slik at CO₂ -utslippene er det eneste problemet. Jeg skal ikke gå inn på det andre utslippsproblemet, de nitrøse gassene og den sure nedbøren, men heller dvele ved noe som er mer viktig, nemlig energiutnyttelsen. Aldri hører vi noe om at halve energimengden går tapt – som spillvarme – når en omsetter gass til elektrisk kraft. Det er prisen en må betale for å presse en høy energikvalitet (elektrisk energi) ut av en lavere kvalitet (kjemisk energi). Energiens kvalitet sier noe om hvor anvendelig den er. Selvsagt kan energien utnyttes, for eksempel som fjernvarme, men det krever store befolkningskonsentrasjoner – eller til industriell virksomhet, men da er det ikke sikkert at energien duger (varmeenergi har lav kvalitet) – eller til mer fantasifulle prosjekter, som har vist seg urealistiske. Jeg kjenner ikke til hvordan en har tenkt å utnytte spillvarmen på Mongstad, men utnyttelsen ville trolig kunne være bedre både i Skogn og i Grenlandsområdet. Eller i Oslo for den saks skyld. Men da ville det være uråd med CO₂-injisering i oljebrønner. I så måte er både Trondheim og Bergen mer aktuelle.

Gasskraft kan aldri bli miljøvennlig i seg selv. Men den kan belaste miljøet mindre enn andre kraftkilder  – under følgende forutsetninger: 1) Hver gang det settes i gang et gasskraftverk, stoppes tilsvarende produksjon fra mer forurensende eller farlige kilder. 2) All energien i gassen må utnyttes. 3) Den elektriske energien (gasskraften) må brukes til riktig formål, ikke til oppvarming (som kan nøye seg med lavere energikvalitet). 4) Det totale energiforbruket i den rike del av verden må senkes. 5) Vi må spare på de fossile ressursene; de kan komme godt med.

Verden står overfor kolossale utfordringer på energisektoren. Etter mitt skjønn har vi ikke tatt inn over oss hva en bærekraftig energiforsyning er. De er ikke mer enn tretti år siden at en snakket om «utvinningstempoet» i Nordsjøen, altså med en viss tlbakeholdenhet. Nå er det en helt annen retorikk som gjelder.

Til tross for all interesse for fornybare energikilder er vi mer avhengig av de fossile kildene enn noen gang. Samtidig øker vi elektrisitetsforbruket kolossalt; elektrisk kraft er så anvendelig. Derav betegnelsen kraftkrise – som ikke er mer reell enn at vi år om annet eksporterer kraft. Men vi begriper ikke tidsperspektivet vi står overfor – hvis vi skal fase ut den fossile energien og unngå kjernekraft. Det snakkes mye om nye fornybare energikilder: vind, bølger, tidevann – kan vi ikke satse på dem? Jeg har gjort følgende beregning – som er rimelig grov: Hvis verdens energiforbruk dobles fram til 2030, hvis el-forbruket øker til 50% av samlet energiforbruk og hvis halvparten av el-forbruket skal dekkes ved nye fornybare kilder, må det hver dag i perioden 2006-2030 stå ferdig ett anlegg av dette slaget i samme størrelsesorden som hvert av de største planlagte gasskraftverkene i Norge (800 MW). Eller 400 vindmøller à 2MW – hver dag altså, for hvert gasskraftverk.

Svenskene satser på bioenergi, som jo er fornybar i den forstand at gjenveksten kan oppveie uttaket. Men før eller siden må det gjødsles, og energiregnskapet kan fort bli negativt, slik det er i moderne landbruk og i oppdrettsnæringen. Der tilfører en ti ganger mer energi enn den mengden en  får ut.

Men hva med hydrogen – da slipper vi jo alle utslippsproblememe? Det er bare det at også hydrogen må skaffes til veie, og hydrogen er ikke mer miljøvennlig enn kilden den kommer fra. Stilt overfor klimaproblemet er det også dem som setter sin lit til kjernekraften. Da ser vi hvor desperate det går an å bli.

Nei, vi løser ikke energiproblemene – med sine tilhørende miljøkonsekvenser – uten å ta opp selve energiforbruket. Knapt noen nasjon bruker mer energi per hode enn Norge, og når det gjelder elektrisk kraft er det ingen som slår oss. Husker du Brundtlandkommisjonen? Den gikk inn for at den rike delen av verden skulle halvere sitt energiforbruk. Vi vet hvordan det har gått. Hva er det som skjer? Var det noen som snakket om «kunnskapssamfunnet»? Hvor lenge går det an å tro på fornuften?

Myter om energi

Uten CO₂-utslipp er gasskraft bra. Det er riktig – hvis det bare handler om klima, hvis all energien blir utnyttet, hvis gasskraften erstatter mer miljøskadelig energi og hvis gass var en fornybar ressurs. Ikke noe av dette er tilfelle. Halvparten av energien blir til varme, og denne er vanskelig å utnytte (spillvarme). Kraften kommer på toppen av energimarkedet, vil ikke erstatte noe som helst, og energiforbruket øker. Gass er en lagerressurs, som fortjener en bedre skjebne enn å bli brukt til fyring for kråka.

Ingen klimagasser fra bioenergi. Hvis det gjelder biomasse som vi tar ut av kretsløpet bare i den hensikt å produsere energi, står vi overfor følgende problem: Binding av CO₂ går over til utslipp av CO₂; fortegnet skifter. Det tar lang tid før nye trær binder like mye CO2 som de gamle. Noen steder blir det konkurranse om arealene; åkerland brukt til produksjon av drivstoff for biler også kan brukes til å dyrke mat. Før eller seinere trengs det gjødsling, kunstgjødsel krever energi, og energiinnsatsen vil overstige energiproduksjonen.

Elektriske biler forurenser ikke. I storparten av verden er det fossil energi eller kjernefysisk energi som er opphavet til elektrisk kraft. Da er vi tilbake til problemene, enten det handler om klimagasser eller risikoforhold. I beste fall fjerner vi utslippene fra gata, og har forskjøvet problemene til et annet sted.

Hydrogensamfunnet er løsningen. Brenselsceller er tingen, hydrogen har vi nok av, og det er rent vann som slippes ut. Men det er ikke bare å knipse i fingrene: Hydrogen er ikke gratis, og den er ikke mer miljøvennlig enn primærkilden energien kommer fra. I seg selv er hydrogen bare en energibærer.

All fornybar energi er bra. Enhver energiutvinning har konsekvenser for miljøet. Vi har sett inngrepene knyttet til vannkraftutbygging, nå har vi fått debatten om vindmøllene, og hvis store arealer blir tatt i bruk til utvinning av bioenergi, kan vi få se dramatiske endringer i natur- og kulturlandskap.

Fjernvarme er miljøvennlig. Fjernvarme innebærer riktig energikvalitet i forhold til sitt formål, nemlig oppvarming. Men heller ikke fjernvarme er mer miljøvennlig enn primærkilden den skriver seg fra. Avfallsforbrenning konkurrerer noen ganger med materialgjenvinning, som er en bedre løsning.

Kvotehandel kan berge oss. Vi kan altså forurense litt mer hvis vi betaler for tiltak som begrenser forurensningen et annet sted. Vår oljerikdom gir oss råd til det, gjennom produkter som er blant hovedkildene til klimautslipp. Resonnementene bak kvoteprinsippet er fantasifulle, men resultatene er fiktive. En ting er moralen, noe annet er om resonnementet holder. Mange fattige land har så lav produksjon og dermed så små utslipp at de heller ikke har noen kvoter å selge.

Det fins miljøvennlig forbruk. All vareproduksjon innebærer forbruk av energi og risiko for forurensning, derfor er det snakk større eller mindre belastning på miljøet. Vi trenger produktene i større og mindre grad, men ingen produksjon er skyldfri. Heller ikke produksjonen vi lener oss til i andre land – som vi kjøper utslippskvoter fra.

Det er nok energi å ta av. De store mengdene energi vi teoretisk har tilgang til, er langt vanskeligere å utnytte enn de fossile lagrene i Nordsjøen. Og hvis vi nå likevel skulle få ubegrenset tilgang på energi? Da ville vi tømme materiallagrene enda raskere, få enda større forurensnings- og avfallsproblemer, og bruke enda mer penger på å rydde opp. Dette er en uendelig regress. Konklusjon: Det er energiforbruket som er problemet – det norsk energidebatt er opptatt av, er smertestillende behandling.

Ikke alle jubler

Shell og Statoil har slått seg sammen om å bygge et CO₂-fritt gasskraftverk på Tjeldbergodden. Politikerne er begeistret – og miljøvernere sammen med dem. Men hvem er de – «miljøvernerne»? Er det virkelig slik at alle jubler? Eller tør de ikke annet – i angst for å bli oppfattet som bakstrevere?

Det handler altså om å produsere elektrisk kraft ved å brenne gass fra Nordsjøen. Problemet er at vi får en masse CO₂ på kjøpet – utslipp som påvirker klimaet og gjør det vanskelig for oss å etterleve Kyotoprotokollen. Da må det vel være kjærkomment med deponering av CO₂? Og enda bedre: Gassen skal brukes til å presse mer ut av oljebrønnene. Hva er bedre – når boreriggen først står der? Men der stopper også min forståelse. At det er bedre å fjerne CO₂ enn å la være – hvis det først skal bygges et gasskraftverk – er åpenbart. Men derfra og til at gasskraft er miljøvennlig, er et drøyt stykke.

La oss gå ti år tilbake i tid. Den gangen argumenterte tilhengerne av utbygging slik: Gasskraft vil erstatte kull- og oljebasert kraft, det vil si enda mer forurensende energikilder. De globale CO₂– utslippene vil gå ned, til fordel for klimaet. Dermed ble gasskraft miljøvennlig. Enda var det ingen snakket om kraftkrise; gasskraften skulle gå til eksport.

Også motstanderne baserte sin argumentasjon på CO₂-utslippene og klimaproblemet. Men deres resonnement var slik: Gasskraft vil ikke erstatte noe som helst, den vil snarere komme som tillegg i markedet – og øke kraftforbruket, slett ikke redusere de globale utslippene. Men motstanderne hadde altså akseptert utbyggernes premisser for hva som er miljøproblemet ved gasskraft, nemlig CO₂-utslippene.

Med så snevre premisser har (de av) motstanderne – som nå har blitt tilhengere – skaffet seg stor fallhøyde. For hvis det bare handler om CO₂ og klima, har de fått det som de ville. Nå hører vi ikke lenger om at gasskraften kommer som tillegg i markedet. Betyr det at en også har godtatt den andre premissen tilhengerne har lagt til grunn – at gasskraft vil erstatte mer forurensende kraftkilder? Hvis det er tilfelle, er det ikke bare slik at gasskraft er «miljøvennlig»; det er bedre jo flere gasskraftverk vi bygger.

Men det er ikke slik at CO₂ – utslippene er det eneste problemet. Jeg skal ikke gå inn på det andre utslippsproblemet, de nitrøse gassene, men dvele ved noe som er mer viktig, nemlig energiutnyttelsen. Aldri hører vi noe om at halve energimengden går tapt – som spillvarme – når en omsetter gass til elektrisk kraft. Det er prisen en betaler for å presse en høy energikvalitet (elektrisk energi) ut av en lavere kvalitet (kjemisk energi). Energiens kvalitet sier noe om hvor anvendelig den er. Selvsagt kan spillvarmen utnyttes, for eksempel som fjernvarme, men det krever store befolkningskonsentrasjoner – eller til industriell virksomhet, men da er det ikke sikkert varmen (som er av lav kvalitet) duger – eller til mer fantasifulle prosjekter, som har vist seg urealistiske. Jeg kjenner ikke til om – eller hvordan – en vil bruke spillvarmen på Tjeldbergodden, men utnyttelsen vil trolig kunne være bedre både i Skogn og i Grenlandsområdet – eller i Oslo for den saks skyld. Men da ville det være uråd med CO₂– injisering i oljebrønner.

Gasskraft kan aldri bli miljøvennlig i seg selv. Men den kan belaste miljøet mindre enn andre kraftkilder – under følgende forutsetninger: 1) Hver gang det settes i gang et gasskraftverk, stoppes tilsvarende produksjon fra mer forurensende kilder 2) All energien i gassen må brukes. 3) Den elektriske energien (gasskraften) må brukes til riktig formål, ikke til oppvarming (som kan nøye seg med lavere kvalitet). 4) Det totale energiforbruket i den rike del av verden må senkes. 5) Vi må spare på fossilreservene; de kan komme godt med.

Verden står overfor kolossale utfordringer på energisektoren. Etter mitt skjønn har vi ikke tatt inn over oss hva en bærekraftig energiforsyning er. Det er ikke mer enn tretti år siden at en snakket om «utvinningstakten» i Nordsjøen, altså med en viss tilbakeholdenhet. Nå er det en helt annen retorikk som gjelder.

Til tross for all interesse for fornybare energikilder er vi mer avhengig av de fossile kildene enn noen gang. Samtidig øker vi elektrisitetsforbruket kolossalt, derav betegnelsen «kraftkrise». For elektrisk energi er så anvendelig. Men vi begriper ikke tidsperspektivet vi står overfor – hvis vi skal fase ut den fossile energien. Det snakkes mye om «nye fornybare kilder» (vind, bølger, tidevann) – kan vi ikke satse på dem? Jeg har gjort følgende beregning – som er rimelig grov: Hvis verdens energiforbruk dobles fram til 2030, hvis el-forbruket øker til 50 % av samlet energiforbruk og hvis halvparten av el-forbruket skal dekkes ved nye, fornybare kilder, må det hver dag i perioden 2006 – 2030 stå ferdig ett anlegg av dette slaget i samme størrelsesorden som det planlagte gasskraftverket på Tjeldbergodden (800 MW). Eller 400 vindmøller a 2 MW – hver dag altså.

Men hva med hydrogen – da slipper vi jo utslippsproblemet? Det er bare det at også hydrogen skal skaffes til veie, og hydrogen er ikke mer miljøvennlig enn kilden den kommer fra. Stilt overfor klimaproblemet er det mange som setter sin lit til kjernekraften. Da ser vi hvor desperate det går an å bli.

Nei, vi løser ikke energiproblemene – med sine tilhørende miljøkonsekvenser – på noen annen måte enn ved å ta opp selve energiforbruket. Husker du Brundtlandkommisjonen? Den gikk inn for at den rike del av verden skulle halvere sitt energiforbruk – til fordel for fattige land. Vi vet hvordan det har gått. Hva er det som skjer? Var det noen som snakket om «kunnskapssamfunn»?