You are currently browsing the tag archive for the ‘klima’ tag.

”Vi løser ikke klimaproblemet ved å slå av lyset […]. Slike småtiltak har ikke effekt på den globale oppvarmingen. […] Det er relativt lite å hente på at du og jeg dropper innenriks flyreiser”. Det er direktør i CICERO senter for klimaforskning, Pål Prestrud, som sier dette. Løsningene ligger i miljøavgifter, teknologi og bedre kollektivtrafikk. Personlig ansvar teller ikke; det er politikken som bestemmer.

Jeg tenkte vi var ferdig med dette spørsmålet. Det gir liksom en gjenklang fra 1970-tallet, da frontene stod steilt mot hverandre: Venstresiden ville gjøre alt til gjenstand for politisk debatt, og ville ikke høre noe om personlig moral eller om personlige valg. Slikt var tilslørende og nærmest reaksjonært. For det har jo vært høyresidens holdning dette, at en avviser strukturelle årsaker og politisk ansvar og velter byrden over på den enkelte. Det er den enkelte som må løse problemene; staten kan ikke ordne opp for oss. Offentlige støtteordninger virker som sovepute og frister til misbruk. Disse holdningene har venstresiden kalt moralisme og privatisering, og ofte har den hatt rett.

I sosiale og økonomiske spørsmål – og i nyliberalismens tidsalder – gjelder venstresidens analyse mer enn noen gang. Mer og mer blir overlatt til den enkeltes ansvar (”ansvar for egen helse”, ”det er opp til deg selv”), og samfunnets sikkerhetsnett er i ferd med å bli mer grovmasket. Men gjelder denne analysen også i miljøspørsmål? Hva er det som er galt med å etterlyse personlig ansvar i klimadebatten? Og hvordan virker det på oss at dette ansvaret blir latterliggjort av faglige autoriteter?

Først om selve regnskapet: Spiller det ingen rolle hva den enkelte gjør? Til det er å si: Selvsagt gjør det en forskjell om mange nok dropper flyturen. Hvis så ikke var tilfelle, ville en rekke andre tiltak miste sin begrunnelse. For eksempel kjøp av personlige utslippskvoter, som nå er kommet på moten. Ikke det at jeg tror så mye på prinsippet: Du flyr – noen planter et tre som fanger opp dine utslipp. Men det er altså summen av handlinger som teller, personlige eller politiske i sitt opphav. Alle monner drar, heter det. Noe helt annet er dette: Det er lite sannsynlig at mange vil velge droppe flyturen ut fra en følelse av personlig ansvar. Det må være dette Prestrud er bekymret for.

Alle skjønner at det må politiske tiltak til for å løse klimaproblemet. Ja, i mitt hode trengs det andre og sterkere politiske tiltak enn dem både Prestrud og de fleste politikere ser ut til å ha i tankene, tiltak som det foreløpig ikke er mulig å finne støtte til. Vi lever jo i et demokrati, der politiske tiltak krever støtte blant velgerne. Dessuten skal vi ikke ha noe av særnorske tiltak.

Men hva er det som skaper politiske endringer, hva er det som skaper en opinion? Er vi virkelig slik skapt at vi står på flyplassen og tenker: Jeg vil stemme på det partiet som tar sterkest i når det gjelder avgifter på flytrafikken, men det spiller da ingen rolle om jeg personlig tar flyet i stedet for toget? Eller når vi sitter i bilkøen: Jeg går inn for restriksjoner på biltrafikken, men en biltur fra eller til spiller ingen rolle. Er det ikke mer sannsynlig at den som kjenner uroen i seg, også vil arbeide mest helhjertet for politiske tiltak? Ja, må vi ikke øve oss litt på livet som venter oss når de politiske tiltakene vi ønsker, blir satt ut i livet?

Spørsmålet er: Hvilken mening gir det å se bort fra det personlige ansvaret? Ligger ikke meningen i vårt politiske engasjement i samsvaret mellom liv og lære, uavhengig av om våre handlinger gjør noe fra eller til? Ligger ikke meningen i det å være foreldre eller lærere i det å leve noenlunde opp til det vi formaner våre barn om å gjøre? Jeg forsømmer ingen anledning til å minne om det politiske aspektet ved oppdragelse – det å få barn til å forstå samfunnet politisk – men det gir ingen mening hvis det ikke vises i vårt eget liv.

Heller ikke gir det mening å innpode smårollingene med kunnskap om klima og klimaendringer, hvis denne kunnskapen ikke kan knyttes til handling. Jeg skal være den siste til å pålegge barn ansvar for fedrenes misgjerninger, men vi kan heller ikke si: Denne kunnskapen gjelder bare for politikere. Det blir som å avblåse hele det miljøpedagogiske prosjektet.

Hvor går så grensen til moralisme? Hvis en skal få ungene i barnehagen før klokka sju om morgenen, er det ikke lett å unngå bilen. Når det er seks kilometer til butikken, er det rimelig å sette seg i bilen. Men enn om jeg foreslår for en god venn jeg skal på kino sammen med, at vi heller tar trikken? Det klarer jeg ikke å se noe galt ved. Enn om jeg begynner å snakke om CO2-utslippene fra sydenturen hans? Da begynner det å bli utidig. For vi sitter alle i glasshus. Men vi må bli mer frimodige til å snakke om slikt – hvis verden skal forandres, hvis politikken skal forandres. Det er det at vi ikke snakker om våre liv og våre valg, som gir grunn til bekymring. Dypest sett er det jo felles problemer vi snakker om.

Kanskje finnes det også en grense for politisering, for ikke å snakke om teknologisering. Hvis all debatt flyter bort i kvoter, tall, tidsrammer og teknologiske løsninger, er jeg redd for at vi mister interessen, da vil den personlige uroen forsvinne, og da vil selve grunnlaget for politiske endringer forvitre.

Vi står overfor en selvforsterkende mekanisme: Politiske endringer krever personlig engasjement, og personlig engasjement krever politisk støtte. Derfor blir det pinlig når regjeringen setter i gang sin klimakampanje – og forventer personlig oppslutning – hvis den ikke selv tar politiske initiativer som monner. Derfor blir det pinlig å appellere til vårt personlige ansvar – hvis det er gjennom kvotekjøp og tiltak i den tredje verden en vil redde klimaet.

Noe av det mest provoserende med klimadebatten er mangelen på troverdighet. Ikke alltid får en inntrykk av at politikere virkelig mener det de sier, eller at forskere er så bekymret som de burde være, ut fra den kunnskapen de formidler. Er dette nettopp fordi de ikke har tatt problemet inn over seg, fordi de ikke kjenner noen personlig byrde? I så fall faller de inn under den mentaliteten vi alle er preget av. Det er her problemet ligger.

Du verden så prektig dette høres ut – og jeg kjenner fallhøyden. Men det er grenser for hvor schizofren verden kan være. Det gjelder for både politikk og eksistens.

Blog Stats

  • 2 138 hits