Ikke alle jubler

Shell og Statoil har slått seg sammen om å bygge et CO₂-fritt gasskraftverk på Tjeldbergodden. Politikerne er begeistret – og miljøvernere sammen med dem. Men hvem er de – «miljøvernerne»? Er det virkelig slik at alle jubler? Eller tør de ikke annet – i angst for å bli oppfattet som bakstrevere?

Det handler altså om å produsere elektrisk kraft ved å brenne gass fra Nordsjøen. Problemet er at vi får en masse CO₂ på kjøpet – utslipp som påvirker klimaet og gjør det vanskelig for oss å etterleve Kyotoprotokollen. Da må det vel være kjærkomment med deponering av CO₂? Og enda bedre: Gassen skal brukes til å presse mer ut av oljebrønnene. Hva er bedre – når boreriggen først står der? Men der stopper også min forståelse. At det er bedre å fjerne CO₂ enn å la være – hvis det først skal bygges et gasskraftverk – er åpenbart. Men derfra og til at gasskraft er miljøvennlig, er et drøyt stykke.

La oss gå ti år tilbake i tid. Den gangen argumenterte tilhengerne av utbygging slik: Gasskraft vil erstatte kull- og oljebasert kraft, det vil si enda mer forurensende energikilder. De globale CO₂– utslippene vil gå ned, til fordel for klimaet. Dermed ble gasskraft miljøvennlig. Enda var det ingen snakket om kraftkrise; gasskraften skulle gå til eksport.

Også motstanderne baserte sin argumentasjon på CO₂-utslippene og klimaproblemet. Men deres resonnement var slik: Gasskraft vil ikke erstatte noe som helst, den vil snarere komme som tillegg i markedet – og øke kraftforbruket, slett ikke redusere de globale utslippene. Men motstanderne hadde altså akseptert utbyggernes premisser for hva som er miljøproblemet ved gasskraft, nemlig CO₂-utslippene.

Med så snevre premisser har (de av) motstanderne – som nå har blitt tilhengere – skaffet seg stor fallhøyde. For hvis det bare handler om CO₂ og klima, har de fått det som de ville. Nå hører vi ikke lenger om at gasskraften kommer som tillegg i markedet. Betyr det at en også har godtatt den andre premissen tilhengerne har lagt til grunn – at gasskraft vil erstatte mer forurensende kraftkilder? Hvis det er tilfelle, er det ikke bare slik at gasskraft er «miljøvennlig»; det er bedre jo flere gasskraftverk vi bygger.

Men det er ikke slik at CO₂ – utslippene er det eneste problemet. Jeg skal ikke gå inn på det andre utslippsproblemet, de nitrøse gassene, men dvele ved noe som er mer viktig, nemlig energiutnyttelsen. Aldri hører vi noe om at halve energimengden går tapt – som spillvarme – når en omsetter gass til elektrisk kraft. Det er prisen en betaler for å presse en høy energikvalitet (elektrisk energi) ut av en lavere kvalitet (kjemisk energi). Energiens kvalitet sier noe om hvor anvendelig den er. Selvsagt kan spillvarmen utnyttes, for eksempel som fjernvarme, men det krever store befolkningskonsentrasjoner – eller til industriell virksomhet, men da er det ikke sikkert varmen (som er av lav kvalitet) duger – eller til mer fantasifulle prosjekter, som har vist seg urealistiske. Jeg kjenner ikke til om – eller hvordan – en vil bruke spillvarmen på Tjeldbergodden, men utnyttelsen vil trolig kunne være bedre både i Skogn og i Grenlandsområdet – eller i Oslo for den saks skyld. Men da ville det være uråd med CO₂– injisering i oljebrønner.

Gasskraft kan aldri bli miljøvennlig i seg selv. Men den kan belaste miljøet mindre enn andre kraftkilder – under følgende forutsetninger: 1) Hver gang det settes i gang et gasskraftverk, stoppes tilsvarende produksjon fra mer forurensende kilder 2) All energien i gassen må brukes. 3) Den elektriske energien (gasskraften) må brukes til riktig formål, ikke til oppvarming (som kan nøye seg med lavere kvalitet). 4) Det totale energiforbruket i den rike del av verden må senkes. 5) Vi må spare på fossilreservene; de kan komme godt med.

Verden står overfor kolossale utfordringer på energisektoren. Etter mitt skjønn har vi ikke tatt inn over oss hva en bærekraftig energiforsyning er. Det er ikke mer enn tretti år siden at en snakket om «utvinningstakten» i Nordsjøen, altså med en viss tilbakeholdenhet. Nå er det en helt annen retorikk som gjelder.

Til tross for all interesse for fornybare energikilder er vi mer avhengig av de fossile kildene enn noen gang. Samtidig øker vi elektrisitetsforbruket kolossalt, derav betegnelsen «kraftkrise». For elektrisk energi er så anvendelig. Men vi begriper ikke tidsperspektivet vi står overfor – hvis vi skal fase ut den fossile energien. Det snakkes mye om «nye fornybare kilder» (vind, bølger, tidevann) – kan vi ikke satse på dem? Jeg har gjort følgende beregning – som er rimelig grov: Hvis verdens energiforbruk dobles fram til 2030, hvis el-forbruket øker til 50 % av samlet energiforbruk og hvis halvparten av el-forbruket skal dekkes ved nye, fornybare kilder, må det hver dag i perioden 2006 – 2030 stå ferdig ett anlegg av dette slaget i samme størrelsesorden som det planlagte gasskraftverket på Tjeldbergodden (800 MW). Eller 400 vindmøller a 2 MW – hver dag altså.

Men hva med hydrogen – da slipper vi jo utslippsproblemet? Det er bare det at også hydrogen skal skaffes til veie, og hydrogen er ikke mer miljøvennlig enn kilden den kommer fra. Stilt overfor klimaproblemet er det mange som setter sin lit til kjernekraften. Da ser vi hvor desperate det går an å bli.

Nei, vi løser ikke energiproblemene – med sine tilhørende miljøkonsekvenser – på noen annen måte enn ved å ta opp selve energiforbruket. Husker du Brundtlandkommisjonen? Den gikk inn for at den rike del av verden skulle halvere sitt energiforbruk – til fordel for fattige land. Vi vet hvordan det har gått. Hva er det som skjer? Var det noen som snakket om «kunnskapssamfunn»?