En smalere vei?

”Swinger by night – straight by day”. Jeg henter dette uttrykket fra en halvglemt sosiologisk klassiker, The Cultural Contradictions of Capitalism, skrevet av Daniel Bell i 1976. Det var ham jeg tenkte på da statsministeren holdt sin nyttårstale. For var det ikke dette umulige Stoltenberg forfektet – at vi kan fortsette leken som før, bare vi skjerper oss litt?

Vel var det samfunnsøkonomien Bell hadde i tankene, men hans analyse er mer generell: Hvis det blir for stort gap mellom samfunnets krav og kulturen vi lever i, har vi et problem. Det er her kapitalismens problem ligger, sier Bell. Tidlig kunne vi ane at kapitalismen endret motivasjonen for arbeid. Vi begynte å arbeide hardere – for å tjene mer. Men etter hvert begynte vi også å erfare velstandens letthet, med en ny opplevelse av frihet, muligheter og bekvemmelighet; vi kunne tillate oss og foreta oss det vi tidligere ikke kunne drømme om.

Her er det også forutsetningene for markedet ligger, det er dette som skaper ønsker og behov, drømmer og lengsler. Men så skal vi altså samtidig stille på jobb, og være punktlig, flittig og utholdende. Vel skal vi være nyskapende og omstillingsdyktig, men det er alltid noe traurig og nødvendig som står igjen, nemlig produksjonsdisiplinen, sier Bell. Denne står i motsetning til konsumentfriheten, som nettopp er det kapitalismen skaper. Og han spør: I hvor stor grad er det mulig å øke konsumentfriheten og samtidig opprettholde produksjonsdisiplinen? Det var dette spørsmålet jeg assosierte til under statsministerens tale.

Begge hans hovedtemaer – skole og miljø – illustrerer poenget. Han vil minne oss om kravene – samtidig som at vi ikke hører noe særlig om hva det vil koste. Og da snakker jeg ikke om penger – for det har vi nok av – men om omstilling, forsakelse eller byrde. I Bibelen advares det mot den brede vei, der finner ingen frelse. Politisk og pedagogisk er poenget snarere dette: Innsnevring av veien er brysomt for den som er vant til den brede vei.

I skolen er denne veien brolagt med valgfrihet, selvforvaltning, snillisme og ettergivenhet – forsterket av Kunnskapsløftet gjennom læreplaner ingen begriper noe av, og som dermed åpner for hva som helst, det stikk motsatte av intensjonene. Det måtte bare bli slik, ettersom kunnskapens kanon har brutt sammen. Kort sagt: Skolens brede vei er en illustrasjon av kulturbildet vi alle er en del av, der lærerne ikke har mer skyld enn andre; derfor er det heller ikke bare å endre praksis gjennom enkle grep. Stoltenberg griper fatt i de ytre rammene for undervisning (”mer struktur”, tilbake til skoleklassene”), og det tror jeg kan være klokt. For det er lettere å gjøre noe med rammene enn bare å ”skjerpe kravene”. Vel tror jeg han mener dette med kravene – så lenge de understøtter økonomien – men heller ikke han tar opp det grunnleggende problemet: Det er vanskelig å vinne fram med krav i en kultur der alt er tillatt. Vi er mer vant med å stille krav enn å bli stilt krav til. Det er altså et kulturelt problem vi står overfor; det handler ikke primært om dårlige lærere eller for lite penger. I den grad lærerne ikke strekker til, er det for di de er underlagt kulturens herredømme, slik også lærerutdanningen er. Ja, vi er alle fristet av letthetens mentalitet.

Statsministerens andre tema – miljøproblemene – gjør det enda klarere at det er vanskelig med skjerpede krav. Det vil si: Her er det vanskelig å få øye på kravene til den enkelte, det er bare nasjonen som teller, og da handler det om penger og teknologi, ikke om forsakelser. Vi kan betale oss ut av problemene – gjennom CO2-rensing, kvotekjøp og regnskogsvern. Men snart må noen henge bjella på katten: Det kommer også til å kreve noe av oss – slik vi nå snakker om skolen. Og da er vi tilbake til Bell: Hva kan vi kreve i et samfunn som dyrker lettheten – der vi nyter så stor frihet, der vi får tilfredsstilt alle ønsker, der vi kan reise så mye vi vil, og der det eneste forbud som gjelder, er forbudet mot å anfekte denne konsumentfriheten? Ja, er det ikke slik at vi alle sitter i glasshus? Nyter vi ikke konsumentfrihetens velvære og estetikk, elsker vi ikke velstandens goder – bare vi får pirke litt borti dem? Eller er det nettopp dette som er poenget – at vi kan få i pose og sekk? Frihet under ansvar? Bærekraftig vekst?

Daniel Bell tenkte nok mest på produksjonsdisiplinen. Her støtter han seg på Max Weber, som postulerte at den protestantiske arbeidsetikken var en forutsetning for moderne kapitalisme. For arbeideren: Den som vil ete, må også arbeide. For kapitaleieren: Den som vil tjene penger, må også gi avkall på noe (slik var det i begynnelsen…). Begge deler – innsats og forsakelse – er i konflikt med konsumentfriheten. Men begge deler er også nødvendig for økonomien. Hele velferdsstaten bygger på denne etikken, sier Bell, og ser ikke hvordan velferden skal opprettholdes samtidig med at konsumentfriheten vokser. Er det i dette farvannet også Martin Kolberg (som ønsker mindre forbruk) og Victor Norman (som ønsker høyere skatter) seiler? Ja, er det ikke som om ettertanken vokser hos oss alle?

Men velferdsstaten er én ting, bærekraft er noe annet. Nå har konsekvensene av den økonomiske veksten innhentet oss, og det er miljøet som betaler prisen. Dette er det andre punktet i nyttårstalen. Men vi fikk ikke høre at det er veksten som er problemet, langt mindre at det vil kreve noe på det personlige planet, slik det altså gjør i skolen. I konsumverdenen gjelder fremdeles ”swinging by night”. Ingen moderasjon, ingen ettertanke, framskrittet fortsetter. Det er penger og teknologiske løsninger som skal berge oss. Og heller ikke han ser paradokset: De kravene som en nå snakker om i skolen – kravene til innsats, forsakelse og utholdenhet – og som altså peker i retning av en smalere vei, er like nødvendige i en bærekraftig økonomi. Ikke bare veksten og velferden, men også miljøet stiller krav til oss. Dermed er vi tilbake til Bell: Ikke bare er det en konflikt mellom konsumentfrihet og produksjonsdisiplin; det er også en konflikt mellom konsumentfrihet og bærekraft. Det er det siste vi nå må ta inn over oss.

Kan hende må vi stille nye spørsmål. Hvilken frihet er det vi trenger – i skolen og i samfunnet? Hvilken styring er det som er nødvendig – pedagogisk og politisk? Hvilke behov er det som gjelder, hvilke ønsker kan tilfredsstilles? Bak alle spørsmål dette overordnede: I hvilken retning vil vi? Ofte snakkes det om kunnskapens nivå og økonomiens vekst; alt for sjelden spør vi: Hva skal kunnskapen brukes til?  Hvilket formål har økonomien?

Formelen ”strengere krav” bærer samtidig et reaksjonært potensial i seg. Slik vi ser det i skolen, der noen nærmest maner fram spanskrøret, hører vi ropene om ”ro og orden” i samfunnet for øvrig, og den personlige overvåkningen kjenner snart ingen grenser. Vi kjenner til fra historien at liberale strømninger gjerne utløser autoritære fenomener. Her gjelder det å holde hodet klart; vi må vokte oss for det politisk reaksjonære. Det vi trenger, er en kulturell selvransakelse.

Kunnskapens retning

Dette innlegget stod «på trykk» 25. april 2008 i Utdanning. Du kan lese innlegget online på denne adressen: http://www.utdanningsnytt.no/templates/udf20____16853.aspx