Tilpasset opplæring – fra humanisme til marked?

from http://www.localwin.com/julie/node?page=8

TILPASSET OPPLÆRING – fra humanisme til marked?
Tilpasset opplæring handler om eleven som individ. Denne tanken er av gammel dato, men den har endret karakter. Antikken gav oss den individuelle selvbevisstheten, med den moderne tankeverden kom forestillingen om individets frihet og ukrenkelighet, den moderne velstanden åpnet øynene for individuelle muligheter og drømmen om selvrealisering, og i vår egen tid blir det lagt vekt på individets rettigheter og krav. Noen ganger – og i noens øyne –
framstår dagens mentalitet som ren egoisme. Er tanken om individet som klassisk og humanistisk idé i ferd med å forfalle til selvsentrert sosialdarwinisme – alles mulighet, men den sterkestes rett? I så fall: Ser vi noe til dette i skolen? Og hva har dette med tilpasset opplæring å gjøre?
Skolen blir stadig utsatt for kritikk. Men denne kritikken kommer fra andre hold enn dem som er bekymret for barn og barns ulike forutsetninger. Det er bekymringene for kunnskapsnivået som har utløst kritikken mot skolen; og det er næringslivet, politikerne og
den såkalt restaurative pedagogikken som har ført an i kritikken.
Både i næringslivet og i politikken finner vi nyliberalistiske synspunkter, med sine referanser til marked og konkurranseevne. I noen grad er det også her vi finner nøkkelen til det nye tilpasningsbegrepet i skolen. Det er nemlig mulig å forene disse synspunktene med pedagogiske strømninger. Det er ikke bare disiplin og arbeidsinnsats det spørres etter, men også personlig initiativ og personlig ansvar. Selvkonstruksjonen, den usynlige pedagogikken og ansvar for egen læring passer godt sammen med nyliberalismens begeistring for frihet, initiativ og konkurranse. Læringsteoriene kan altså forenes med politiske interesser, uten at læringsteoretikerne og lærerne vil det slik. Slik kan også selvforvaltning bli gjort til prinsipp
for individuell tilpasning: gjør det du vil, på den måten du vil, i det tempoet du vil, og når du vil. Men vi vil sjekke resultatet!
Det jeg er redd for, er denne kombinasjonen:

1) omfattende kompetansemål, knyttet til målbare kunnskaper og ferdigheter – som vil prege
all undervisning og vurdering
2) store forventninger til – men uklare forestillinger om – tilpasset opplæring
3) utstrakt selvforvaltning som misforstått prinsipp og som løsning i en travel skolehverdag
4) skjerpede kontrollrutiner, med nye tapere
Da står vi overfor følgende risiko: Det som skulle være individuell tilpasning, blir til nye utstøtningsmekanismer.
Kunnskapsløftet definerer en politisk kontekst for pedagogikken; den består av nasjonale kompetansekrav, lokal handlefrihet og nasjonal kontroll når det gjelder resultatene.
Noen ønsker å gå enda lenger i retning av det som er blitt kalt thatcherianisme – etter den tidligere britiske statsminister Margareth Thatcher – med vekt på offentliggjøring av resultater, resultatlønn for lærere, rangering av skoler, konkurranse mellom skolene og fritt skolevalg for foreldre, basert på skolens resultater. Da blir kunnskap til vare, tilpasning til marked og enhetsskolen til konkurransearena! Det fins nok sperrer både i politikken og
pedagogikken mot at det skal gå slik i vårt land, men det gjelder å se alle tilløp.

De viktigste spørsmålene blir sjelden reist. Kunnskap, ja vel – men til hvilket formål?

Individuell tilpasning, ja vel – men i hvilken hensikt?

Kunnskap kan brukes til så mangt, tilpasning likeså. Er det slik at kriteriene for kunnskap og tilpasning i L06 trekker mer i retning av kompetanse, oppfattet som nyttige ferdigheter, enn i retning av danning, mening og personlig utvikling – eller at det i alle fall kan bli oppfattet slik? Det første perspektivet vil jeg kalle marked, det andre humanisme. Jeg er altså redd for at danning og humanisme som verdier i skolen er truet av nytte- og kompetansemål.
Er det i det hele tatt mulig å tilpasse undervisning og opplæring etter forutsetningene hos den enkelte eleven? I så fall virker det ikke troverdig at veien går gjennom «læringsstil», læringsstrategier eller selvforvaltning, heller ikke gjennom en haug av planer og programmer, men snarere gjennom lærerens faglige innsikt, gjennom klare og tilpassede krav, gjennom tette og tillitsfulle relasjoner mellom lærer og elev – innenfor et forpliktende fellesskap og som del av et større danningsperspektiv.

Litteratur:
Foros, Per Bjørn: ”Nytte eller dannelse?”, Bedre skole, 2/2004.
Foros, Per Bjørn: Skolen i klemme. Dilemmaer og spenningsforhold, Oslo 2006.
Foros, Per Bjørn: ”Mer enn profesjon”, i festskrift til Marit Dahl, Bedre skole, 2006
Telhaug, Alfred Oftedal: Kunnskapsløftet – ny eller gammel skole?, Oslo 2005