You are currently browsing the monthly archive for august 2008.

”Endelig er der tid – tid til at tænke over, hvordan vi mennesker skal leve livet med hinanden. I en sådan stund kommer ordet dannelse flyvende mod mig. Ja, hva er det nu med dannelse? Bertel kigger på mig et eller andet sted fra. Men mon ikke, Bertel, vi to skulle komme overens om det med dannelse?”

Dette stod å lese i en dansk avis en septemberdag i 2006, undertegnet Bente Pedersen, ”sygeplejerske og mor til tre skolesøgende børn”. Hun henvender seg til Bertel Haarder, undervisningsministeren, som ikke var snauere enn at han svarte noen dager seinere. ”Mørke skyer truer vores dannelseshorisont, nu hvor dannelsen er nedtonet i folkeskolen”, hevder Bente Pedersen i sitt innlegg, og Haarder griper fatt i denne påstanden. Her hjemme er det ingen som spør. Og hva ville vel statsråden svare?

Alle gamle danningsbegreper er gått ut på dato, enten det gjelder det klassiske danningsidealet (med røtter i antikken), det nasjonale (overlevering av kulturarven) eller det borgerlige (som var et klasseideal). Vel er spørsmålene de samme, ja, det er vel større grunn enn noen gang til å spørre: Hva er det som skaper helhet i tilværelsen, hva er det som fyller livene våre med mening? Men svarene er ikke lenger de samme. Det er et alvor i vår tid som danningen må ta opp i seg, der de største utfordringene er knyttet til miljøproblemer, kulturkonflikter og urettferdighet. Det er her risikoen for meningstap er størst i dagens verden.

Men vi ser ikke mye til denne debatten i Norge. Her har vi nok med å diskutere nivået i skolen; kunnskapens retning tar vi for gitt; det handler om kompetanse, kompetanse, kompetanse. Selvsagt finner vi vakre ord i skolens planverk (Kunnskapsløftet; L06), særlig i den delen som ble ført videre fra L-97, der Gudmund Hernes forteller om ”oppfostring”, et ord som unektelig gir assosiasjoner til noe mer enn kompetanse for næringslivet, og der han utbroderer danningens vesen. Men han griper ikke til selve ordet, mens altså danskene tør snakke om dannelse og svenskene om bildning. I Tyskland hører vi om ”Politische Bildung” og i England og USA om ”Liberal Education”.

Men det var den samme Hernes som satte i gang racet mot kompetansemålene. Allerede i 1988 sa han – tydelig som alltid: ”Utfordringen for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent”. Og da Kristin Clemet kom i statsrådstolen, grep hun sjansen begjærlig. I Stortingsmeldingen Kultur for læring er ordet kompetanse brukt 540 ganger, i L06 199 ganger bare i fagplanene. En annen ting er at kompetansemålene ikke handler om kunnskap, men om ferdigheter. Det er ikke lenger viktig å vite (knowing that), men å kunne gjøre (knowing how). Ut med andre verdenskrig, inn med konfliktanalyse. Heller ikke er planen blitt klarere i sine krav – og særlig ikke når det gjelder kunnskap som danningens forutsetning. For danningen er avhengig av kunnskap, slik næringslivets konkurranseevne er det. Men er det den samme kunnskapen? Selvsagt krever også danningen ferdigheter – ikke minst de grunnleggende ferdighetene (språklige, matematiske, digitale) – men hva skal de brukes til?

Det er ikke slik at formuleringene i planverket er i strid med danning som intensjon. Men skjevheten kommer til uttrykk i retorikken, i debatten, i hele auraen omkring skole og utdanning. Ikke minst danner den nye treenigheten – kompetanse, konkurranse og kontroll – et totalkonsept for skoleverket i markedets tidsalder. Dette konseptet har følgende elementer: uttalte kompetansemål – stor lokal frihet – skjult konkurranse – nitid kontroll av resultatene. Hvis en føyer til offentliggjøring av resultater, resultatlønn for lærere og fritt skolevalg for foreldre – slik enkelte politikere ønsker – har vi thatcherianismen i helfigur. Det sier seg selv at dette konseptet er i strid med danningens vesen, i det minste er det motivert ut fra andre formål enn danning. Riktignok er vi ikke der, men vi var på vei.

Også danning krever kompetanse, men den massive kompetanseretorikken gir primært assosiasjoner til nytteformål. Er det så en konflikt mellom danning og nytte? I så fall er den av gammel dato. Selve modernitetens historie forteller om denne konflikten; på den ene siden en interesseverden knyttet til humanisme og åndsvitenskap, kultur og kunst, på den andre siden en tenkemåte knyttet til naturvitenskap og teknologi, økonomi og nytte.

Det var om denne dualismen Charles P. Snow skrev sin skjellsettende bok De to kulturer (1959). Snow er bekymret over den gjensidige mistilliten som hersker, og argumenterer for dialog på tvers av skillelinjene. Det er et synspunkt som har enda større aktualitet i dag. Problemet ligger i at den ene kulturen er så dominerende, og at nytteformålene overordnes alle andre verdier.

”Den utomordentliga fara, som följer med sanningens underordnande under nyttosynspunkter och bildningens detronisering såsom högsta livsform, består däri att i ändamålens hierarki också människan tappas bort och därmed det humanistiska stats- och samhällsidealet försvinner”. Det er den finske filosofen Georg Henrik von Wright som sier dette i sin bok Humanismen som livshållning. Angrepet er rettet mot det han kaller en ensidig teknisk-økonomisk rasjonalitet, og han etterlyser den etiske dimensjonen i vår fornuft.

En annen filosof, Hanna Arendt, var tidlig ute med å advare imot teknokratiet. Det moderne mennesket er så fanget i nyttetenkning at det har vanskelig for å se at det selv har noe ansvar for helheten, var hennes anklage. Denne ansvarsfraskrivelsen kan føre så langt at den får mennesker til å utføre onde handlinger uten egentlig å ville det onde. For henne bidrog erfaringene fra andre verdenskrig i stor grad til denne holdningen.

Hva er det da som er de store temaene for danning i et samtidsperspektiv? For det første: vernet om livet, ikke bare når det gjelder forutsetningene for liv og overlevelse (naturmiljøet), men også vernet om livsverdenen (under trykket av system, marked, teknokrati og medier). For det andre: erkjennelsen av at det finnes grenser for hva vi kan foreta oss uten at det slår tilbake på oss selv. For det tredje: arbeidet for likeverd, både i betydning rettferdighet og fordeling (i sosial og økonomisk forstand) og i betydning respekt og dialog (i etnisk, religiøs, kulturell forstand). For det fjerde: spenningsforholdet mellom lokal forankring og global solidaritet. For det femte: Hva er det som forener oss i et flerkulturelt samfunn? For det sjette: Tosidigheten av rettigheter og forpliktelse. For det sjuende: Avveiningen mellom personlig frihet og politisk styring. For det åttende: Teknologisk refleksjon; hva er fornuftig bruk av teknologi? For det niende: Modernitetens utfordringer. Hva vil vi dyrke ved det moderne, og hva er modernitetens utvekster? Og for det tiende: Hva er det gode liv? Hva er det som fyller oss med mening?

Her finner vi det vesentlige og det tidstypiske. Her ligger postene på det kartet som ikke brukes i skoledebatten. Er det ikke snart på tide å snakke om skolens innhold? Hva om den neste skolereformen het Danningsløftet?

”Vil neste generasjon få det bedre eller verre enn oss?”, var spørsmålet som ble stilt i en stor spørreundersøkelse, gjennomført i 47 land av det amerikanske forskningssenteret Pew, nylig omtalt i norske medier. Så skulle en vel tro at optimismen var størst i de rikeste landene – og at de fattige så mørkt på framtida? Men nei da, det var stikk motsatt. I USA, Canada, Vest-Europa og Japan – de rike OECD-landene – var framtidspessimistene i flertall. I Øst-Europa, Afrika og storparten av Asia og Sør-Amerika hersket optimismen. De fattige tror på framtida; de ikke kan gjøre annet. Eller kommer det av at de ikke kjenner rikdommens pris?

I 1971 skrev økonomen Nicholas Georgescu-Roegen The Entropy Law and the Economic Process, som vakte stor interesse og ble avgjørende også for vår egen nobelprisvinner Trygve Haavelmo. Poenget er enkelt: Vi omsetter materialer og energi i stadig økende tempo – fra knappe naturressurser til varer som forbrukes og kastes. Verdifulle ressurser blir til verdiløst avfall, i form av søppel som hoper seg opp eller forurensning som skader natur og mennesker. Energien forsvinner ikke, men mister gradvis kvalitet (blir mindre anvendelig). Materialene kan samles inn og brukes på nytt, men det innebærer store kostnader. Denne opphopningen av problemer blir i fysikkens verden kalt entropi (uorden). Det er disse økte problemene og særlig kostnadene ved produksjonen og dens miljøkonsekvenser som opptar Georgescu-Roegen. I det lange løp blir kostnadene større enn verdiskapningen; veksten undergraver seg selv. Vi står overfor en økonomisk entropi. Haavelmo sier det slik: Vi må begrense produksjonen i dag hvis vi vil sikre framtidig velferd – her forstått på bakgrunn av fysikkens lover og ikke bare som resultat av rettferdig fordeling.

Belastningen på naturen ligger i begge ender av produksjonen: Ved kildene – som uttak av naturressuser – og ved sluket – etter hvert som naturens egen evne til rensing ikke strekker til. Kildene kan tømmes, og sluket kan gå tett. Belastningen som følger av produksjonen (B), kan uttrykkes som et produkt av tre faktorer: De materielle kravene (K) vi stiller, uttrykt som gjennomsnitt for alle mennesker, det antall mennesker (A) som lever på kloden og den grønne faktoren (G), det vil si hva vi kan oppnå gjennom optimal utnytting av ressurser og minimalisering av utslipp og avfall, såkalt ”grønn” produksjon. Formelen blir da: B = K x A x G. Hva kan vi oppnå gjennom de ulike faktorene?

I boka Factor Four. Doubling Wealth – Halving Resource Use (1997) hevder forfatterne (Weizsäcker m.fl.) at det går an å doble produksjonen og samtidig halvere ressursinnsatsen. Tilsvarende gevinst kan en tenke seg når det gjelder utslipp. Men disse gevinstene spises opp gjennom de to andre faktorene. Vi stiller stadig større krav, og folketallet i verden stiger. I vår del av verden snakker vi gjerne om overbefolkning, underforstått i den tredje verden – men det er like stor grunn til å snakke om overforbruk, og da i den rike del av verden. Men så har vi altså teknologioptimistene, som tror alt er mulig gjennom den grønne faktoren. La meg vise til noen eksempel – og strø litt malurt i begeret.

Energiinnsatsen per produsert enhet går stadig nedover – men samtidig øker produksjonen, slik at gevinsten spises opp. Bilene bruker mindre bensin enn før, men trafikken øker desto mer. Sparedusjen utnytter energien bedre, men vi dusjer oftere og står lenger i dusjen. Det snakkes om bioenergi og hydrogensamfunn, om solceller og elektriske biler, men sjelden om energiregnskapet bak fenomenene og teknologiene. Ett sted må energien komme fra, og all energiutvinning innebærer innsatsfaktorer. Det samme gjelder materialgjenvinning: Den er høyst nødvendig, men slett ikke gratis.

Det fins ingen lettvint vei ut av problemene, og det vokser ingen trær inn i himmelen. Men om løsningen ikke er lettvint, er den desto mer åpenbar: Det er selve gjennomstrømningen av materialer og energi i produksjonen som må reduseres, trolig i en grad vi enda ikke kan forestille oss. Det er snakk om en formidabel omstilling i vårt materielle forbruk, underforstått: i den rike del av verden.

Filosofen Georg Henrik von Wright snakker om avmaktens optimisme, talemåtene mange politikere og forskere har lagt seg til, der en for enhver pris ikke må snakke om alvoret, men i stedet prøver å oppmuntre oss gjennom store ord (”månelanding”, ”den mest ambisiøse klimaplanen i verden”). Stilt opp mot realitetene og alvoret virker dette svulstig – og avdekker avmakten. Det von Wright stiller opp mot denne kosmetiske optimismen, er en provokativ pessimisme. Denne skiller seg fra både resignasjon og tungsinn. Men den er et anslag mot fortrengning og unnfallenhet.

Men enn om jeg tar feil? Enn om angsten er ubegrunnet? I sitt monumentale verk Ansvarets princip. Utkast till en etik för teknologiska civilisationen (1991) tar filosofen Hans Jonas opp dette spørsmålet. Og han svarer: Hvis det er den aller minste grunn til tvil – og hvis spørsmålet er alvorlig nok – må vi velge ut fra de verst tenkelige konsekvensene, ikke ut fra teoretiske muligheter og best mulig utfall. Bevisbyrden ligger på optimistene.

Det viktige spørsmålet er dette: Hva er det som gir mening i våre liv? Gir det overhodet noen mening å ta flest mulig sjanser eller utfordre alle former for grenser, når risikoen er så høy? For ikke å snakke om håp: Hvordan kan vi stå til rette overfor de unge så lenge vi aksepterer risikoen og tøyer grensene – på deres bekostning? Det er avmaktens optimisme som skaper pessimisme. Og var det noen som snakket om fornuft? I så fall må den strekke seg lenger enn til urealistiske kalkyler og forventninger og ta opp i seg mer grunnleggende verdier – som kan stoppe vårt narraktige overmot. Bare en slik fornuft kan skape virkelig framtidstro.

Hærgny og olsok – hører ikke det sammen? Det var da slaget på Stiklestad som utøste Olavstradisjonen? Er det ikke greit at krigens sanne vesen spilles ut på scenen, slik det nå skjer i spelet? Men det var altså noe mer, forteller historien – dette tidskiftet, da fiendene ble forsont, og kristendommen fant sin plass i alles hjerter. Gjennom kong Olav var det forsoningen og freden som seiret – etter slaget. Eller er ikke historien fullt så enkel? Ser vi kanskje to ansikter ved olsokfeiringen – og ved kristendommen?

I så fall er ikke spenningsforholdet av ny dato. Vi finner det i gapet mellom det gamle testamentet – ”øye for øye, tann for tann”, altså hevnens budskap – og det nye testamentet – ”gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg”, altså kjærlighetens evangelium. Og vi finner konflikten i hele kirkehistorien. På den ene siden kirken som maktsyk institusjon, i allianse med konger og keisere, krigsmakt og kapitalkrefter. På den andre siden ”de stille i landet”, som har tatt troen innover seg, og som har hatt mer enn nok med hverdagen og de gode gjerninger. På den ene siden kampen om de sanne evangelier og den rette tro – med blodige korstog, imperialistiske eventyr og hovmodig misjon i kjølvannet. På den andre siden dialogen, samtalen og møtet mellom trosretninger. På den ene siden frelsens selvgodhet – på den andre siden innlevelse og solidaritet.

Nei, kirken har ikke alltid stått på rett side. Men kristendommen bærer – etisk sett – i seg kimen til noe annet. Derfor er det forstemmende å se at det fremdeles finnes politiske regimer som skyver den kristne Gud framfor seg, i høyst ugudelig ærend. Det er vel dette Winge og Moslet gir et spark til i det ”nye” spelet, etter det jeg forstår (”De som ikke er med oss, er imot oss” – eller var det noen som snakket om ondskapens akse?) – som om denne mentaliteten er mindre utbredt innenfor andre trosretninger. Hvis dette er hensikten, kan de nye kostene gjøre nytte for seg. Problemet ligger vel heller i å endre Gullvågs tekst så radikalt enn i at spelet blir ukristelig av den grunn?

Men hva skjer utenfor hovedscenen? Der finner vi ”barnas speldager”, som i Adresseavisen  får denne omtalen: ” I dag er det duket for ’leikeslaget’, hvor ungene fra femårsalderen og oppover skal få en smakebit av hærlivets gleder, med tresverd og skjold”. ”Kom, kom alle bønder, så går vi til krig”, synger barna. ”Bondehær med knyttede never”, heter det i overskriften. Trolig er dette dekkende for det som faktisk skjer, men ikke desto mindre egnet til ettertanke. Forstår unger i femårsalderen hva dette går ut på? Nå er vel ikke blodet synlig og lidelsene konkrete, men hadde det vært kino, ville det trolig ha vært aldersgrense for slike scener. Attpå til er barna aktører, ikke bare tilskuere. Er ikke ”hærlivets gleder” i strid med det kritiske søkelyset som rettes mot volden i seg selv på hovedscenen? Forstår barna – eller for den saks skyld vi voksne – forskjellen mellom forherligelsen og kritikken av volden og krigen?

Og hvorfor skal vi fores med så enkle forestillinger om vår fortid? Hvorfor er det gitt så stor plass til vikingetoktene, erobringene og ”norgesveldet på det største” i historiebøkene, med assosiasjoner til en nasjonalisme vi helst anklager andre for? Uten sammenligning for øvrig: Det var de samme symbolene og den samme retorikken Quisling brukte da nazistene i 1930 feiret 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad – nettopp på Stiklestad.

I dag står vi overfor et annet aspekt ved spenningsforholdet jeg har skissert – mellom makt og herredømme på den ene siden og ydmykhet og besinnelse på den andre siden. Jeg snakker om miljøproblemene og menneskets rolle som forvalter av natur og skaperverk. I 1971 skrev religionshistorikeren Linn White et essay om dette temaet, med tittelen Den økologiske krises historiske røtter, der han tar for seg kristendommens rolle. Der minner han nettopp om dobbelheten. Han påpeker potensialet for maktutøvelse og forestillingen om menneskets herredømme over naturen, slik det gamle testamentet gir uttrykk for. I min gamle bibeloversettelse heter det at menneskene ”skal herske over Havets Fiske og over Himmelens Fugle og over Kvæget og over al Jorden og over alt Kryp som rører sig på Jorden.” Ifølge White har kirken ikke bare forholdt seg taus til den økende utnyttingen av sårbare naturressurser og truslene mot livets mangfold – les skaperverket – men også indirekte støttet opp under denne maktutøvelsen, som føyer seg inn i rekken av annen herrdømmementalitet. Opp mot dette stiller White et annet forbilde, nemlig Frans av Assisi, dere vet han som matet fuglene. Et forslitt og virkelighetsfjernt bilde, men det er altså ydmykheten overfor skaperverket White vil vi skal ta innover oss. Vi får alle bruke det språket og de symbolene vi finner naturlig. For konflikten gjelder oss alle, ikke bare kirken eller politikken.

Men kirken er i endring, og miljøperspektivet har kommet på programmet for årets Olavsfestdager, i form av et seminar under tittelen: ”Ropet fra en såret jord – Etikk i klimaendringens tid”, Her handler det ikke bare om en sårbar jord, men like mye om sårbare mennesker. Det er vel ikke for mye å si at menneskets sårbarhet står mer klart for oss enn noensinne, stilt overfor stadig nye trusler og risikoforhold – og en utnytting av mennesker like mye som av naturen. Jeg griper til et gammelmodig ord: Er det ikke på tide med besinnelse?

De to ansiktene blir synlige på nytt – og innholdet i olsokfeiringen. Hva vi enn måtte mene om kong Olav og hans motiver – kunne ikke likevel olsok bli et symbol for forsoning som prinsipp og for besinnelse som holdning – så vel som en advarsel mot aggresjon og overmot? Jo, jeg tror vi trenger ”stillheten efterpå”, som Rolf Jacobsen skriver om – slik at vi også ser det andre ansiktet. Hvis det er det spelregissøren er på jakt etter – og her kan det ligge et paradoks – får vi tåle både sterke virkemidler og utfordringen av tradisjonen

Hvis en setter i gang en krig og deretter forhandler om fred, er det gode sjanser til å få Nobels fredspris. Hvis en svir av en masse gass fra Nordsjøen og fanger CO2-utslippene, framstilles det som en seier for miljøet. En seier hvis vi starter nå; et nederlag hvis vi venter til 2014, sier miljøvernerne. Er det virkelig så enkelt?

Det handler om å produsere elektrisk kraft ved å brenne gass – denne gangen på Mongstad. Problemet er at vi får en masse CO2 på kjøpet – utslipp som påvirker klimaet og gjør det vanskelig for oss å etterleve Kyotoprotokollen. Da må det vel være kjærkomment med deponering av CO2 – og enda bedre: Gassen skal brukes til å presse mer ut av oljebrønnene. Hva er bedre – når boreriggen står der? Men der stopper også min forståelse. At det er bedre å fjerne CO2 enn å la være, er åpenbart. Men derfra og til at gasskraft er miljøvennlig, er et drøyt stykke.

La oss gå ti år tilbake i tid. Den gangen argumenterte tilhengerne av utbygging slik: Gasskraft vil erstatte importert kull- og oljebasert kraft, som er enda mer forurensende i produksjon, og den kommer i stedet for kjernekraft, som vi slett ikke vil ha. Dermed ble gasskraft miljøvennlig. Ingen snakket om kraftkrise; gasskraften skulle gå til eksport.

Også motstanderne baserte sin argumentasjon på CO2-utslippene og klimaproblemet. Men deres resonnement var slik: Gasskraft vil ikke erstatte noe som helst, den vil snarere komme som tillegg i markedet – og øke kraftforbruket, slett ikke redusere de globale klimautslippene. Men motstanderne hadde altså akseptert utbyggernes premisser for hva som er miljøproblemet, nemlig CO2-utslippene.

Med så snevre premisser har (de av) motstanderne – som nå har blitt tilhengere – skaffet seg stor fallhøyde. For hvis det bare handler om CO2 og klima, har de fått det som de ville. Nå hører vi ikke lenger om at gasskraften kommer som tillegg i markedet. Betyr det at en også har godtatt den andre premissen tilhengerne har lagt til grunn – at gasskraft nå vil erstatte det som verre er? Hvis det er tilfelle, er det grunn til å juble – selv om det blir rensing først i 2014. Da blir utslippene i mellomtida bare peanuts. Og hvis gasskraft nå blir «miljøvennlig»; er det bedre jo flere gasskraftverk vi bygger!

Men det er ikke slik at CO2 -utslippene er det eneste problemet. Jeg skal ikke gå inn på det andre utslippsproblemet, de nitrøse gassene og den sure nedbøren, men heller dvele ved noe som er mer viktig, nemlig energiutnyttelsen. Aldri hører vi noe om at halve energimengden går tapt – som spillvarme – når en omsetter gass til elektrisk kraft. Det er prisen en må betale for å presse en høy energikvalitet (elektrisk energi) ut av en lavere kvalitet (kjemisk energi). Energiens kvalitet sier noe om hvor anvendelig den er. Selvsagt kan energien utnyttes, for eksempel som fjernvarme, men det krever store befolkningskonsentrasjoner – eller til industriell virksomhet, men da er det ikke sikkert at energien duger (varmeenergi har lav kvalitet) – eller til mer fantasifulle prosjekter, som har vist seg urealistiske. Jeg kjenner ikke til hvordan en har tenkt å utnytte spillvarmen på Mongstad, men utnyttelsen ville trolig kunne være bedre både i Skogn og i Grenlandsområdet. Eller i Oslo for den saks skyld. Men da ville det være uråd med CO2-injisering i oljebrønner. I så måte er både Trondheim og Bergen mer aktuelle.

Gasskraft kan aldri bli miljøvennlig i seg selv. Men den kan belaste miljøet mindre enn andre kraftkilder  – under følgende forutsetninger: 1) Hver gang det settes i gang et gasskraftverk, stoppes tilsvarende produksjon fra mer forurensende eller farlige kilder. 2) All energien i gassen må utnyttes. 3) Den elektriske energien (gasskraften) må brukes til riktig formål, ikke til oppvarming (som kan nøye seg med lavere energikvalitet). 4) Det totale energiforbruket i den rike del av verden må senkes. 5) Vi må spare på de fossile ressursene; de kan komme godt med.

Verden står overfor kolossale utfordringer på energisektoren. Etter mitt skjønn har vi ikke tatt inn over oss hva en bærekraftig energiforsyning er. De er ikke mer enn tretti år siden at en snakket om «utvinningstempoet» i Nordsjøen, altså med en viss tlbakeholdenhet. Nå er det en helt annen retorikk som gjelder.

Til tross for all interesse for fornybare energikilder er vi mer avhengig av de fossile kildene enn noen gang. Samtidig øker vi elektrisitetsforbruket kolossalt; elektrisk kraft er så anvendelig. Derav betegnelsen kraftkrise – som ikke er mer reell enn at vi år om annet eksporterer kraft. Men vi begriper ikke tidsperspektivet vi står overfor – hvis vi skal fase ut den fossile energien og unngå kjernekraft. Det snakkes mye om nye fornybare energikilder: vind, bølger, tidevann – kan vi ikke satse på dem? Jeg har gjort følgende beregning – som er rimelig grov: Hvis verdens energiforbruk dobles fram til 2030, hvis el-forbruket øker til 50% av samlet energiforbruk og hvis halvparten av el-forbruket skal dekkes ved nye fornybare kilder, må det hver dag i perioden 2006-2030 stå ferdig ett anlegg av dette slaget i samme størrelsesorden som hvert av de største planlagte gasskraftverkene i Norge (800 MW). Eller 400 vindmøller à 2MW – hver dag altså, for hvert gasskraftverk.

Svenskene satser på bioenergi, som jo er fornybar i den forstand at gjenveksten kan oppveie uttaket. Men før eller siden må det gjødsles, og energiregnskapet kan fort bli negativt, slik det er i moderne landbruk og i oppdrettsnæringen. Der tilfører en ti ganger mer energi enn den mengden en  får ut.

Men hva med hydrogen – da slipper vi jo alle utslippsproblememe? Det er bare det at også hydrogen må skaffes til veie, og hydrogen er ikke mer miljøvennlig enn kilden den kommer fra. Stilt overfor klimaproblemet er det også dem som setter sin lit til kjernekraften. Da ser vi hvor desperate det går an å bli.

Nei, vi løser ikke energiproblemene – med sine tilhørende miljøkonsekvenser – uten å ta opp selve energiforbruket. Knapt noen nasjon bruker mer energi per hode enn Norge, og når det gjelder elektrisk kraft er det ingen som slår oss. Husker du Brundtlandkommisjonen? Den gikk inn for at den rike delen av verden skulle halvere sitt energiforbruk. Vi vet hvordan det har gått. Hva er det som skjer? Var det noen som snakket om «kunnskapssamfunnet»? Hvor lenge går det an å tro på fornuften?

Blog Stats

  • 2 138 hits