You are currently browsing the category archive for the ‘Kronikker’ category.

Lenker til kronikken i Adressa 03.08.11:

 

Kristendommens to ansikter kan leses på http://www.adressa.no/meninger/article1671882.ece

Frå Flickrs CC-søk

Frå Flickrs CC-søk

Kanskje er jeg det eneste dåpsbarnet i Norge som er blitt fraktet til kirka på en fotdrevet jernbanedressin. Johan Talsnes stod klar ved Bjørgen stasjon, og mor klatret vel oppå et eller annet slags sete, trakk dåpskjolen unna sykkelkjedet og gav seg den merkverdige transporten i vold. Turen gikk til Osøybrua – avstigning på høyre side.

Jernbanen kom altså tidlig inn i livet mitt. Rørosbanen – landets eldste – gikk rett forbi huset vårt, koppene klirret i kjøkkenskapet når toget passerte. Det var damp den gangen; lyden sitter fremdeles i ørene. Hver gang jeg er heime i Bjørgråa, hører jeg inni meg hvordan de kjempesvære lokomotivene peser seg  gang, mens gnistregnet står unna den kolsvarte røyken.

Og fremdeles ser jeg med respekt på toget som passerer. For det er jo det det gjør nå – det stopper ikke lenger. Nylig stod jeg ved den gamle jernbaneovergangen på Bjørgen idet det kom et tog søkklastet med tømmer; det dundret forbi som i en gammel cowboyfilm. Akkurat som i barndommen.

Vi ungene hadde stor glede av jernbanen. Vi kjente togrutene og lå for i skinnegangen, i stadig angst for de sinte linjevokterne. Toget kunne gjøre femøringene flate, og damebindene i togsporet innviet oss i livets mysterier. En dag var det en rev som ble overkjørt. Da tok vi reveskrotten – og satte støkken i tante Enge, som dreiv med høner. Vi visste når hun matet flokken. Da var vi på plass – og hengte reveskrotten i vinduskarmen, slik at bare bakparten syntes. I det tante Enge nærmet seg, skremte vi opp høneflokken, og da hun åpnet døra til hønehuset, trakk vi reverskrotten ut gjennom gluggen. Hun så haletippen forsvinne, stormet til nærmeste nabo og ropte: «Reven har tatt hønene mine!»

Alle veier førte til stasjonen, den var et særsyn i bygdesamfunnet, midtpunktet i grenda. Der møtte vi opp hver søndagskveld når alle de som hadde vært heime i helga, skulle reise igjen, for ikke å snakke om andre påskedag, da solbrente turister vinket fra godsvognene, og vi kunne høre lystige låter fra trekkspill og grammofoner.

Til overmål vokste jeg opp på samvirkelaget; dit gikk det eget sidespor. Der stod godsvognene, fulle av sekker med mjøl, kunstgjødsel og sement. Jeg var med og trillet sekkene inn på lageret. Slik ble jeg kjent med lokomotivførerne, for innvidde: lok-førerene. De var gjennom mange år kunder i min lille omsetning av gammelost; hører du meg, Per Granøyen? Jeg for omkring på gårdene og kjøpte opp en gros, hovedleverandøren var tante Kari Hovstad.  Fortjenesten bestod i at jeg fikk være med på lokomotivet under sporskifte og vognkobling. Der stod fyrbøteren med bar overkropp, svart i ansiktet og spadde kol inn i ildmørja. Nærmere det magiske kunne ikke en tiåring komme.

Stasjonsmester Hagen var på nivå med presten og doktoren. Pondus hadde han også. Når han kom ut på perrongen, stilnet praten. Og når stasjonsmesteren kvilte middag, hersket det ro over hele Bjørgråa. I alle fall visste vi ungene klar beskjed.

Og så var det stasjonsbetjenter. Særlig husker jeg Kåre Jensen, som bodde hos Johan Talsnes og abonnnerte på Sportsmanden, hadde grammofon og innførte Jens Book Jensen i livet mitt. Smaken av den store verden.

Stasjonsbetjentene sørget for sporveksling og signaler. Jeg ser for meg telegrafnøkkelen og telefonrøret, husker hører de mystiske meldingene som ble mottatt og avgitt og den travle trafikken til sporvekslerne og signalstolpene, der det ble hengt opp røde eller grønne flagg. Når toget kom, var det stram giv akt og hilsing til lua. Dette var jernbanens glanstid – før nyliberalismen og bedriftsøkonomene overtok…

Posten kom med toget den gangen. Adressen min i barndommen var «Bjørgen stasjon, Rørosbanen», uten postnummer – og lenge før 7387 Singsås ble felles adresse for hele bygda. Med kveldstoget kom Arbeideravisa. Da kom gubbene og hentet kveldskosen sin. Jeg ser for meg Ola Liasjø komme i solnedgangen – langs skinnegangen; breisporet og stødig, sjømann som han hadde vært, og alltid med latteren omkring seg. Om vinteren kom Ola Hovstadmo over isen i samme ærend. Onklene mine i Bjørgråa var alltid på plass. Gubbene var i godlune, og praten gikk lystig på perrongen.

Ellers var det tømmer og trelast. Malumssaga lå like i nærheten, og derfra ble det levert plank i alle størrelser. Det var eget spor og egen rampe for slikt. Mest husker jeg bakveden. Men det ble også levert famnved.

Da jeg gikk på realskolen, var det toget som brakte oss til Støren. Vel kunne det være forsinket den gangen også (da snøen lavet ned som verst i det kong Haakon døde i 1957, stoppet det helt opp), men det kom før eller siden, og det fantes ingen andre muligheter.

Stasjonen var sentrum for viktige begivenheter. Der tok vi imot slektninger som kom på besøk, dit fulgte vi venner som skulle reise. Det forekom til og med norskamerikanere, med denne auraen av eventyr og velstand omkring seg. Og vi hørte om den gangen fangene fra Vollan og Falstad kom heim i maidagene 1945; de kom med tog og ble hyllet på jernbanestasjonen, omkranset av norske flagg. Jo, jernbanen var i sannhet ramme omkring livet den gangen. I alle fall for ungene i Bjørgråa.

I sin tid var utbygginga av jernbanen en del av det moderne prosjektet, og jernbanen skulle binde nasjonen sammen. De gamle stasjonsbygningene var staselige – i jugendsstil og med drakehoder. Like betydningsfulle som dagens flyplasser. I de europeiske storbyene var jernbanestasjonene enorme stål- og glasskonstruksjoner,  bygd av store arkitekter. De vakre trebygningene på Rørosbanen var som en forlengelse av denne estetikken. Parkanlegg var det også, med snirklete grusganger og fremmede treslag. Parken ved Støren jernbanestasjon ble lenge holdt på et anstendig nivå, og den var et godt sted for romantiske sysler den gangen jeg gikk på realskolen. Inntil de nye lyskasterne kom, med gult natriumslys, som gjorde leppene på kjæresten svart-fiolette og skapte knuter på tråden. Parken på Bjørgen ble fjernet lenge før min tid. Nå er det meste borte oppover dalen – av det opprinnelige; bare stasjonen på Singsås står igjen – og er visstnok fredet. Der stopper de også et og annet tog. Men NSB – hør klangen: Norges statsbaner –  gjør det grundig; de jevner alt med jorda etter seg. Ikke et spor etter Bjørgen stasjon, nå skal vel den nedlagte holdeplassen snart rives. Bare de rekker det før noen tar til fornuft.

Jenbanen har fulgt meg gjennom hele livet. Men nå har det kommet en knute på tråden; vi forstår ikke hverandre lenger. Fremdeles håper jeg at at vi kan forsones – før det er for seint. For min del har jeg strukket meg langt; jeg har forstått og tilgitt, støttet NSB i motgang og forsvart jernbanen mot fiender. Jeg har ventet på toget i mørke vintermorgener, jeg har holdt ut i snøføyke og rotbløyter. Lojal inntil det dumsnille, trofast inntil det helsefarlige. Siste gangen – før holdeplassen på Bjørgen ble lagt ned – holdt det hardt. Nordgående tog på Rørosbanen var sterkt forsinket, og jeg ringte det nummeret som stod oppgitt i skuret på Bjørgen. Der var det ingen som svarte. Jeg prøvde flere stasjoner på strekningen, men ingen visste hvor toget var; NSB (som har med toget å gjøre) og Jernbaneverket (som har ansvaret for stasjonene) må ha dårlig kontakt med hverandre. Mens jeg gikk inn og varmet meg hos gode venner, durte toget forbi…

De finner på så mye rart, disse bedriftsøkonomene som har tatt over. Som om disse minuttene som spares inn ved å legge ned holdeplassene, skal trekke folk til toget. Fremdeles foretrekker jeg toget når jeg skal til Oslo, men de begynner å tulle der også. Nattoget er i faresonen, og det nye supertoget tåler verken kulde eller snøvær. Og hvorfor må det ta en time å bestille billett? Jeg klarer knapt nok å huske alle alternativene å velge mellom når jeg ringer 815 00 888 for å bestille billett («tast 5 hvis du skal reise til en destinasjon i Europa…»); derfor ringer jeg skranken på Heimdal stasjon. Er det noen vits med elektronisk varsling av stasjoner, hvis det står å lese at neste stopp er Lillestrøm når toget nærmer seg Oppdal? Har det noe for seg med flotte seter og bord, hvis en må være slangemenneske for å komme seg på plass? Slike påfunn gir ingen nye kunder, snarere er de uttrykk for en avsporing – den som vises i passasjerstatistikken, ikke i ulykkesstatistikken.

På hver eneste stasjon står det å lese: «Du har krav på god informasjon om tog-ankomst og avgang…, du skal finne oppdatert ruteoversikt…, kontakt vår automatiske telefonsvarer, benytt internett…, du kan bruke et frankert svarkort…».

Men skal folk ta toget, er det ikke dette som teller. Da koker det ned til to ting – at det faktisk går et tog, og at det stopper etter behov. NSB later til å tenke omvendt: Det er bare en ting som kan få jernbanen til å gå i balanse – og det er at hele sulamitten legges ned.

Men fremdeles kan det by på gleder å reise med toget – eller skal jeg si eventyr? La meg avslutte med å fortelle om damekoret fra Dale. Det hadde seg slik at jeg skulle reise med nattoget fra Bergen til Oslo. Det må vel ha vært omkring 1985. Eller når var det at de fjernet pisspotta fra nattoget, du vet den som var i hjørneskapet og som tømte seg sjøl ned i skinnegangen når du satte den på plass? Jeg må alltid opp om natta, slik også denne gangen. Det var vel omkring midnatt, og jeg fomler etter potta i kroken. Men den var ikke der den skulle være. Dermed må jeg ut på gangen, og jeg ta sjansen – jeg går i trusa. Det er jo ingen i korridorene. Vel tilbake etter utføret ærend, oppdager jeg at kupédøra er låst. For samtidig med at de fjernet potta, hadde de gått over til nøkkelkort – og da slår du jo døra i lås. Der stod jeg – uten nøkkelkort, iført truse. Ingen konduktør å få tak i. Akkurat da siger toget inn på Dale stasjon. Jeg ser en rekke av glade ansikt passere forbi, damer alle sammen – og aner uråd. Toget stopper, og damene stormer inn på toget – i min vogn. De må ha hatt et eller annet vorspiel, lystige som de var; seinere gikk det fram at var på vei til sangerstemne. Så stod jeg der, mens alle damene sprengte seg forbi meg. Ikke kunne jeg si noe heller, for eksempel: «Hør her, jeg er utelåst fra kupeen min». I alle fall ikke til alle femti. En slik korridor er ganske trang, og jeg ble ganske svett etter hvert. Ikke vet jeg om de syntes synd på meg heller. Til slutt kom konduktøren og berget meg. Slikt skjer bare på toget.

Slik gikk veien i fra barndommens kjærlighet til toget og over i manndommens vemod på nattoget – for de var jo så unge, disse damene fra Dale… Så håper jeg at NSB tar til vettet før det er for seint, og at jernbanen kan berges fra undergangen.

”Vil neste generasjon få det bedre eller verre enn oss?”, var spørsmålet som ble stilt i en stor spørreundersøkelse, gjennomført i 47 land av det amerikanske forskningssenteret Pew, nylig omtalt i norske medier. Så skulle en vel tro at optimismen var størst i de rikeste landene – og at de fattige så mørkt på framtida? Men nei da, det var stikk motsatt. I USA, Canada, Vest-Europa og Japan – de rike OECD-landene – var framtidspessimistene i flertall. I Øst-Europa, Afrika og storparten av Asia og Sør-Amerika hersket optimismen. De fattige tror på framtida; de ikke kan gjøre annet. Eller kommer det av at de ikke kjenner rikdommens pris?

I 1971 skrev økonomen Nicholas Georgescu-Roegen The Entropy Law and the Economic Process, som vakte stor interesse og ble avgjørende også for vår egen nobelprisvinner Trygve Haavelmo. Poenget er enkelt: Vi omsetter materialer og energi i stadig økende tempo – fra knappe naturressurser til varer som forbrukes og kastes. Verdifulle ressurser blir til verdiløst avfall, i form av søppel som hoper seg opp eller forurensning som skader natur og mennesker. Energien forsvinner ikke, men mister gradvis kvalitet (blir mindre anvendelig). Materialene kan samles inn og brukes på nytt, men det innebærer store kostnader. Denne opphopningen av problemer blir i fysikkens verden kalt entropi (uorden). Det er disse økte problemene og særlig kostnadene ved produksjonen og dens miljøkonsekvenser som opptar Georgescu-Roegen. I det lange løp blir kostnadene større enn verdiskapningen; veksten undergraver seg selv. Vi står overfor en økonomisk entropi. Haavelmo sier det slik: Vi må begrense produksjonen i dag hvis vi vil sikre framtidig velferd – her forstått på bakgrunn av fysikkens lover og ikke bare som resultat av rettferdig fordeling.

Belastningen på naturen ligger i begge ender av produksjonen: Ved kildene – som uttak av naturressuser – og ved sluket – etter hvert som naturens egen evne til rensing ikke strekker til. Kildene kan tømmes, og sluket kan gå tett. Belastningen som følger av produksjonen (B), kan uttrykkes som et produkt av tre faktorer: De materielle kravene (K) vi stiller, uttrykt som gjennomsnitt for alle mennesker, det antall mennesker (A) som lever på kloden og den grønne faktoren (G), det vil si hva vi kan oppnå gjennom optimal utnytting av ressurser og minimalisering av utslipp og avfall, såkalt ”grønn” produksjon. Formelen blir da: B = K x A x G. Hva kan vi oppnå gjennom de ulike faktorene?

I boka Factor Four. Doubling Wealth – Halving Resource Use (1997) hevder forfatterne (Weizsäcker m.fl.) at det går an å doble produksjonen og samtidig halvere ressursinnsatsen. Tilsvarende gevinst kan en tenke seg når det gjelder utslipp. Men disse gevinstene spises opp gjennom de to andre faktorene. Vi stiller stadig større krav, og folketallet i verden stiger. I vår del av verden snakker vi gjerne om overbefolkning, underforstått i den tredje verden – men det er like stor grunn til å snakke om overforbruk, og da i den rike del av verden. Men så har vi altså teknologioptimistene, som tror alt er mulig gjennom den grønne faktoren. La meg vise til noen eksempel – og strø litt malurt i begeret.

Energiinnsatsen per produsert enhet går stadig nedover – men samtidig øker produksjonen, slik at gevinsten spises opp. Bilene bruker mindre bensin enn før, men trafikken øker desto mer. Sparedusjen utnytter energien bedre, men vi dusjer oftere og står lenger i dusjen. Det snakkes om bioenergi og hydrogensamfunn, om solceller og elektriske biler, men sjelden om energiregnskapet bak fenomenene og teknologiene. Ett sted må energien komme fra, og all energiutvinning innebærer innsatsfaktorer. Det samme gjelder materialgjenvinning: Den er høyst nødvendig, men slett ikke gratis.

Det fins ingen lettvint vei ut av problemene, og det vokser ingen trær inn i himmelen. Men om løsningen ikke er lettvint, er den desto mer åpenbar: Det er selve gjennomstrømningen av materialer og energi i produksjonen som må reduseres, trolig i en grad vi enda ikke kan forestille oss. Det er snakk om en formidabel omstilling i vårt materielle forbruk, underforstått: i den rike del av verden.

Filosofen Georg Henrik von Wright snakker om avmaktens optimisme, talemåtene mange politikere og forskere har lagt seg til, der en for enhver pris ikke må snakke om alvoret, men i stedet prøver å oppmuntre oss gjennom store ord (”månelanding”, ”den mest ambisiøse klimaplanen i verden”). Stilt opp mot realitetene og alvoret virker dette svulstig – og avdekker avmakten. Det von Wright stiller opp mot denne kosmetiske optimismen, er en provokativ pessimisme. Denne skiller seg fra både resignasjon og tungsinn. Men den er et anslag mot fortrengning og unnfallenhet.

Men enn om jeg tar feil? Enn om angsten er ubegrunnet? I sitt monumentale verk Ansvarets princip. Utkast till en etik för teknologiska civilisationen (1991) tar filosofen Hans Jonas opp dette spørsmålet. Og han svarer: Hvis det er den aller minste grunn til tvil – og hvis spørsmålet er alvorlig nok – må vi velge ut fra de verst tenkelige konsekvensene, ikke ut fra teoretiske muligheter og best mulig utfall. Bevisbyrden ligger på optimistene.

Det viktige spørsmålet er dette: Hva er det som gir mening i våre liv? Gir det overhodet noen mening å ta flest mulig sjanser eller utfordre alle former for grenser, når risikoen er så høy? For ikke å snakke om håp: Hvordan kan vi stå til rette overfor de unge så lenge vi aksepterer risikoen og tøyer grensene – på deres bekostning? Det er avmaktens optimisme som skaper pessimisme. Og var det noen som snakket om fornuft? I så fall må den strekke seg lenger enn til urealistiske kalkyler og forventninger og ta opp i seg mer grunnleggende verdier – som kan stoppe vårt narraktige overmot. Bare en slik fornuft kan skape virkelig framtidstro.

Blog Stats

  • 2 138 hits