You are currently browsing the tag archive for the ‘optimisme’ tag.

”Vil neste generasjon få det bedre eller verre enn oss?”, var spørsmålet som ble stilt i en stor spørreundersøkelse, gjennomført i 47 land av det amerikanske forskningssenteret Pew, nylig omtalt i norske medier. Så skulle en vel tro at optimismen var størst i de rikeste landene – og at de fattige så mørkt på framtida? Men nei da, det var stikk motsatt. I USA, Canada, Vest-Europa og Japan – de rike OECD-landene – var framtidspessimistene i flertall. I Øst-Europa, Afrika og storparten av Asia og Sør-Amerika hersket optimismen. De fattige tror på framtida; de ikke kan gjøre annet. Eller kommer det av at de ikke kjenner rikdommens pris?

I 1971 skrev økonomen Nicholas Georgescu-Roegen The Entropy Law and the Economic Process, som vakte stor interesse og ble avgjørende også for vår egen nobelprisvinner Trygve Haavelmo. Poenget er enkelt: Vi omsetter materialer og energi i stadig økende tempo – fra knappe naturressurser til varer som forbrukes og kastes. Verdifulle ressurser blir til verdiløst avfall, i form av søppel som hoper seg opp eller forurensning som skader natur og mennesker. Energien forsvinner ikke, men mister gradvis kvalitet (blir mindre anvendelig). Materialene kan samles inn og brukes på nytt, men det innebærer store kostnader. Denne opphopningen av problemer blir i fysikkens verden kalt entropi (uorden). Det er disse økte problemene og særlig kostnadene ved produksjonen og dens miljøkonsekvenser som opptar Georgescu-Roegen. I det lange løp blir kostnadene større enn verdiskapningen; veksten undergraver seg selv. Vi står overfor en økonomisk entropi. Haavelmo sier det slik: Vi må begrense produksjonen i dag hvis vi vil sikre framtidig velferd – her forstått på bakgrunn av fysikkens lover og ikke bare som resultat av rettferdig fordeling.

Belastningen på naturen ligger i begge ender av produksjonen: Ved kildene – som uttak av naturressuser – og ved sluket – etter hvert som naturens egen evne til rensing ikke strekker til. Kildene kan tømmes, og sluket kan gå tett. Belastningen som følger av produksjonen (B), kan uttrykkes som et produkt av tre faktorer: De materielle kravene (K) vi stiller, uttrykt som gjennomsnitt for alle mennesker, det antall mennesker (A) som lever på kloden og den grønne faktoren (G), det vil si hva vi kan oppnå gjennom optimal utnytting av ressurser og minimalisering av utslipp og avfall, såkalt ”grønn” produksjon. Formelen blir da: B = K x A x G. Hva kan vi oppnå gjennom de ulike faktorene?

I boka Factor Four. Doubling Wealth – Halving Resource Use (1997) hevder forfatterne (Weizsäcker m.fl.) at det går an å doble produksjonen og samtidig halvere ressursinnsatsen. Tilsvarende gevinst kan en tenke seg når det gjelder utslipp. Men disse gevinstene spises opp gjennom de to andre faktorene. Vi stiller stadig større krav, og folketallet i verden stiger. I vår del av verden snakker vi gjerne om overbefolkning, underforstått i den tredje verden – men det er like stor grunn til å snakke om overforbruk, og da i den rike del av verden. Men så har vi altså teknologioptimistene, som tror alt er mulig gjennom den grønne faktoren. La meg vise til noen eksempel – og strø litt malurt i begeret.

Energiinnsatsen per produsert enhet går stadig nedover – men samtidig øker produksjonen, slik at gevinsten spises opp. Bilene bruker mindre bensin enn før, men trafikken øker desto mer. Sparedusjen utnytter energien bedre, men vi dusjer oftere og står lenger i dusjen. Det snakkes om bioenergi og hydrogensamfunn, om solceller og elektriske biler, men sjelden om energiregnskapet bak fenomenene og teknologiene. Ett sted må energien komme fra, og all energiutvinning innebærer innsatsfaktorer. Det samme gjelder materialgjenvinning: Den er høyst nødvendig, men slett ikke gratis.

Det fins ingen lettvint vei ut av problemene, og det vokser ingen trær inn i himmelen. Men om løsningen ikke er lettvint, er den desto mer åpenbar: Det er selve gjennomstrømningen av materialer og energi i produksjonen som må reduseres, trolig i en grad vi enda ikke kan forestille oss. Det er snakk om en formidabel omstilling i vårt materielle forbruk, underforstått: i den rike del av verden.

Filosofen Georg Henrik von Wright snakker om avmaktens optimisme, talemåtene mange politikere og forskere har lagt seg til, der en for enhver pris ikke må snakke om alvoret, men i stedet prøver å oppmuntre oss gjennom store ord (”månelanding”, ”den mest ambisiøse klimaplanen i verden”). Stilt opp mot realitetene og alvoret virker dette svulstig – og avdekker avmakten. Det von Wright stiller opp mot denne kosmetiske optimismen, er en provokativ pessimisme. Denne skiller seg fra både resignasjon og tungsinn. Men den er et anslag mot fortrengning og unnfallenhet.

Men enn om jeg tar feil? Enn om angsten er ubegrunnet? I sitt monumentale verk Ansvarets princip. Utkast till en etik för teknologiska civilisationen (1991) tar filosofen Hans Jonas opp dette spørsmålet. Og han svarer: Hvis det er den aller minste grunn til tvil – og hvis spørsmålet er alvorlig nok – må vi velge ut fra de verst tenkelige konsekvensene, ikke ut fra teoretiske muligheter og best mulig utfall. Bevisbyrden ligger på optimistene.

Det viktige spørsmålet er dette: Hva er det som gir mening i våre liv? Gir det overhodet noen mening å ta flest mulig sjanser eller utfordre alle former for grenser, når risikoen er så høy? For ikke å snakke om håp: Hvordan kan vi stå til rette overfor de unge så lenge vi aksepterer risikoen og tøyer grensene – på deres bekostning? Det er avmaktens optimisme som skaper pessimisme. Og var det noen som snakket om fornuft? I så fall må den strekke seg lenger enn til urealistiske kalkyler og forventninger og ta opp i seg mer grunnleggende verdier – som kan stoppe vårt narraktige overmot. Bare en slik fornuft kan skape virkelig framtidstro.

Blog Stats

  • 2 138 hits