Olsoks to ansikter

Hærgny og olsok – hører ikke det sammen? Det var da slaget på Stiklestad som utøste Olavstradisjonen? Er det ikke greit at krigens sanne vesen spilles ut på scenen, slik det nå skjer i spelet? Men det var altså noe mer, forteller historien – dette tidskiftet, da fiendene ble forsont, og kristendommen fant sin plass i alles hjerter. Gjennom kong Olav var det forsoningen og freden som seiret – etter slaget. Eller er ikke historien fullt så enkel? Ser vi kanskje to ansikter ved olsokfeiringen – og ved kristendommen?

I så fall er ikke spenningsforholdet av ny dato. Vi finner det i gapet mellom det gamle testamentet – ”øye for øye, tann for tann”, altså hevnens budskap – og det nye testamentet – ”gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg”, altså kjærlighetens evangelium. Og vi finner konflikten i hele kirkehistorien. På den ene siden kirken som maktsyk institusjon, i allianse med konger og keisere, krigsmakt og kapitalkrefter. På den andre siden ”de stille i landet”, som har tatt troen innover seg, og som har hatt mer enn nok med hverdagen og de gode gjerninger. På den ene siden kampen om de sanne evangelier og den rette tro – med blodige korstog, imperialistiske eventyr og hovmodig misjon i kjølvannet. På den andre siden dialogen, samtalen og møtet mellom trosretninger. På den ene siden frelsens selvgodhet – på den andre siden innlevelse og solidaritet.

Nei, kirken har ikke alltid stått på rett side. Men kristendommen bærer – etisk sett – i seg kimen til noe annet. Derfor er det forstemmende å se at det fremdeles finnes politiske regimer som skyver den kristne Gud framfor seg, i høyst ugudelig ærend. Det er vel dette Winge og Moslet gir et spark til i det ”nye” spelet, etter det jeg forstår (”De som ikke er med oss, er imot oss” – eller var det noen som snakket om ondskapens akse?) – som om denne mentaliteten er mindre utbredt innenfor andre trosretninger. Hvis dette er hensikten, kan de nye kostene gjøre nytte for seg. Problemet ligger vel heller i å endre Gullvågs tekst så radikalt enn i at spelet blir ukristelig av den grunn?

Men hva skjer utenfor hovedscenen? Der finner vi ”barnas speldager”, som i Adresseavisen  får denne omtalen: ” I dag er det duket for ’leikeslaget’, hvor ungene fra femårsalderen og oppover skal få en smakebit av hærlivets gleder, med tresverd og skjold”. ”Kom, kom alle bønder, så går vi til krig”, synger barna. ”Bondehær med knyttede never”, heter det i overskriften. Trolig er dette dekkende for det som faktisk skjer, men ikke desto mindre egnet til ettertanke. Forstår unger i femårsalderen hva dette går ut på? Nå er vel ikke blodet synlig og lidelsene konkrete, men hadde det vært kino, ville det trolig ha vært aldersgrense for slike scener. Attpå til er barna aktører, ikke bare tilskuere. Er ikke ”hærlivets gleder” i strid med det kritiske søkelyset som rettes mot volden i seg selv på hovedscenen? Forstår barna – eller for den saks skyld vi voksne – forskjellen mellom forherligelsen og kritikken av volden og krigen?

Og hvorfor skal vi fores med så enkle forestillinger om vår fortid? Hvorfor er det gitt så stor plass til vikingetoktene, erobringene og ”norgesveldet på det største” i historiebøkene, med assosiasjoner til en nasjonalisme vi helst anklager andre for? Uten sammenligning for øvrig: Det var de samme symbolene og den samme retorikken Quisling brukte da nazistene i 1930 feiret 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad – nettopp på Stiklestad.

I dag står vi overfor et annet aspekt ved spenningsforholdet jeg har skissert – mellom makt og herredømme på den ene siden og ydmykhet og besinnelse på den andre siden. Jeg snakker om miljøproblemene og menneskets rolle som forvalter av natur og skaperverk. I 1971 skrev religionshistorikeren Linn White et essay om dette temaet, med tittelen Den økologiske krises historiske røtter, der han tar for seg kristendommens rolle. Der minner han nettopp om dobbelheten. Han påpeker potensialet for maktutøvelse og forestillingen om menneskets herredømme over naturen, slik det gamle testamentet gir uttrykk for. I min gamle bibeloversettelse heter det at menneskene ”skal herske over Havets Fiske og over Himmelens Fugle og over Kvæget og over al Jorden og over alt Kryp som rører sig på Jorden.” Ifølge White har kirken ikke bare forholdt seg taus til den økende utnyttingen av sårbare naturressurser og truslene mot livets mangfold – les skaperverket – men også indirekte støttet opp under denne maktutøvelsen, som føyer seg inn i rekken av annen herrdømmementalitet. Opp mot dette stiller White et annet forbilde, nemlig Frans av Assisi, dere vet han som matet fuglene. Et forslitt og virkelighetsfjernt bilde, men det er altså ydmykheten overfor skaperverket White vil vi skal ta innover oss. Vi får alle bruke det språket og de symbolene vi finner naturlig. For konflikten gjelder oss alle, ikke bare kirken eller politikken.

Men kirken er i endring, og miljøperspektivet har kommet på programmet for årets Olavsfestdager, i form av et seminar under tittelen: ”Ropet fra en såret jord – Etikk i klimaendringens tid”, Her handler det ikke bare om en sårbar jord, men like mye om sårbare mennesker. Det er vel ikke for mye å si at menneskets sårbarhet står mer klart for oss enn noensinne, stilt overfor stadig nye trusler og risikoforhold – og en utnytting av mennesker like mye som av naturen. Jeg griper til et gammelmodig ord: Er det ikke på tide med besinnelse?

De to ansiktene blir synlige på nytt – og innholdet i olsokfeiringen. Hva vi enn måtte mene om kong Olav og hans motiver – kunne ikke likevel olsok bli et symbol for forsoning som prinsipp og for besinnelse som holdning – så vel som en advarsel mot aggresjon og overmot? Jo, jeg tror vi trenger ”stillheten efterpå”, som Rolf Jacobsen skriver om – slik at vi også ser det andre ansiktet. Hvis det er det spelregissøren er på jakt etter – og her kan det ligge et paradoks – får vi tåle både sterke virkemidler og utfordringen av tradisjonen