You are currently browsing the category archive for the ‘Gasskraftdebatten’ category.

Hvis en setter i gang en krig og deretter forhandler om fred, er det gode sjanser til å få Nobels fredspris. Hvis en svir av en masse gass fra Nordsjøen og fanger CO2-utslippene, framstilles det som en seier for miljøet. En seier hvis vi starter nå; et nederlag hvis vi venter til 2014, sier miljøvernerne. Er det virkelig så enkelt?

Det handler om å produsere elektrisk kraft ved å brenne gass – denne gangen på Mongstad. Problemet er at vi får en masse CO2 på kjøpet – utslipp som påvirker klimaet og gjør det vanskelig for oss å etterleve Kyotoprotokollen. Da må det vel være kjærkomment med deponering av CO2 – og enda bedre: Gassen skal brukes til å presse mer ut av oljebrønnene. Hva er bedre – når boreriggen står der? Men der stopper også min forståelse. At det er bedre å fjerne CO2 enn å la være, er åpenbart. Men derfra og til at gasskraft er miljøvennlig, er et drøyt stykke.

La oss gå ti år tilbake i tid. Den gangen argumenterte tilhengerne av utbygging slik: Gasskraft vil erstatte importert kull- og oljebasert kraft, som er enda mer forurensende i produksjon, og den kommer i stedet for kjernekraft, som vi slett ikke vil ha. Dermed ble gasskraft miljøvennlig. Ingen snakket om kraftkrise; gasskraften skulle gå til eksport.

Også motstanderne baserte sin argumentasjon på CO2-utslippene og klimaproblemet. Men deres resonnement var slik: Gasskraft vil ikke erstatte noe som helst, den vil snarere komme som tillegg i markedet – og øke kraftforbruket, slett ikke redusere de globale klimautslippene. Men motstanderne hadde altså akseptert utbyggernes premisser for hva som er miljøproblemet, nemlig CO2-utslippene.

Med så snevre premisser har (de av) motstanderne – som nå har blitt tilhengere – skaffet seg stor fallhøyde. For hvis det bare handler om CO2 og klima, har de fått det som de ville. Nå hører vi ikke lenger om at gasskraften kommer som tillegg i markedet. Betyr det at en også har godtatt den andre premissen tilhengerne har lagt til grunn – at gasskraft nå vil erstatte det som verre er? Hvis det er tilfelle, er det grunn til å juble – selv om det blir rensing først i 2014. Da blir utslippene i mellomtida bare peanuts. Og hvis gasskraft nå blir «miljøvennlig»; er det bedre jo flere gasskraftverk vi bygger!

Men det er ikke slik at CO2 -utslippene er det eneste problemet. Jeg skal ikke gå inn på det andre utslippsproblemet, de nitrøse gassene og den sure nedbøren, men heller dvele ved noe som er mer viktig, nemlig energiutnyttelsen. Aldri hører vi noe om at halve energimengden går tapt – som spillvarme – når en omsetter gass til elektrisk kraft. Det er prisen en må betale for å presse en høy energikvalitet (elektrisk energi) ut av en lavere kvalitet (kjemisk energi). Energiens kvalitet sier noe om hvor anvendelig den er. Selvsagt kan energien utnyttes, for eksempel som fjernvarme, men det krever store befolkningskonsentrasjoner – eller til industriell virksomhet, men da er det ikke sikkert at energien duger (varmeenergi har lav kvalitet) – eller til mer fantasifulle prosjekter, som har vist seg urealistiske. Jeg kjenner ikke til hvordan en har tenkt å utnytte spillvarmen på Mongstad, men utnyttelsen ville trolig kunne være bedre både i Skogn og i Grenlandsområdet. Eller i Oslo for den saks skyld. Men da ville det være uråd med CO2-injisering i oljebrønner. I så måte er både Trondheim og Bergen mer aktuelle.

Gasskraft kan aldri bli miljøvennlig i seg selv. Men den kan belaste miljøet mindre enn andre kraftkilder  – under følgende forutsetninger: 1) Hver gang det settes i gang et gasskraftverk, stoppes tilsvarende produksjon fra mer forurensende eller farlige kilder. 2) All energien i gassen må utnyttes. 3) Den elektriske energien (gasskraften) må brukes til riktig formål, ikke til oppvarming (som kan nøye seg med lavere energikvalitet). 4) Det totale energiforbruket i den rike del av verden må senkes. 5) Vi må spare på de fossile ressursene; de kan komme godt med.

Verden står overfor kolossale utfordringer på energisektoren. Etter mitt skjønn har vi ikke tatt inn over oss hva en bærekraftig energiforsyning er. De er ikke mer enn tretti år siden at en snakket om «utvinningstempoet» i Nordsjøen, altså med en viss tlbakeholdenhet. Nå er det en helt annen retorikk som gjelder.

Til tross for all interesse for fornybare energikilder er vi mer avhengig av de fossile kildene enn noen gang. Samtidig øker vi elektrisitetsforbruket kolossalt; elektrisk kraft er så anvendelig. Derav betegnelsen kraftkrise – som ikke er mer reell enn at vi år om annet eksporterer kraft. Men vi begriper ikke tidsperspektivet vi står overfor – hvis vi skal fase ut den fossile energien og unngå kjernekraft. Det snakkes mye om nye fornybare energikilder: vind, bølger, tidevann – kan vi ikke satse på dem? Jeg har gjort følgende beregning – som er rimelig grov: Hvis verdens energiforbruk dobles fram til 2030, hvis el-forbruket øker til 50% av samlet energiforbruk og hvis halvparten av el-forbruket skal dekkes ved nye fornybare kilder, må det hver dag i perioden 2006-2030 stå ferdig ett anlegg av dette slaget i samme størrelsesorden som hvert av de største planlagte gasskraftverkene i Norge (800 MW). Eller 400 vindmøller à 2MW – hver dag altså, for hvert gasskraftverk.

Svenskene satser på bioenergi, som jo er fornybar i den forstand at gjenveksten kan oppveie uttaket. Men før eller siden må det gjødsles, og energiregnskapet kan fort bli negativt, slik det er i moderne landbruk og i oppdrettsnæringen. Der tilfører en ti ganger mer energi enn den mengden en  får ut.

Men hva med hydrogen – da slipper vi jo alle utslippsproblememe? Det er bare det at også hydrogen må skaffes til veie, og hydrogen er ikke mer miljøvennlig enn kilden den kommer fra. Stilt overfor klimaproblemet er det også dem som setter sin lit til kjernekraften. Da ser vi hvor desperate det går an å bli.

Nei, vi løser ikke energiproblemene – med sine tilhørende miljøkonsekvenser – uten å ta opp selve energiforbruket. Knapt noen nasjon bruker mer energi per hode enn Norge, og når det gjelder elektrisk kraft er det ingen som slår oss. Husker du Brundtlandkommisjonen? Den gikk inn for at den rike delen av verden skulle halvere sitt energiforbruk. Vi vet hvordan det har gått. Hva er det som skjer? Var det noen som snakket om «kunnskapssamfunnet»? Hvor lenge går det an å tro på fornuften?

Blog Stats

  • 2 163 hits