Uten CO2-utslipp er gasskraft bra. Det er riktig – hvis det bare handler om klima, hvis all energien blir utnyttet, hvis gasskraften erstatter mer miljøskadelig energi og hvis gass var en fornybar ressurs. Ikke noe av dette er tilfelle. Halvparten av energien blir til varme, og denne er vanskelig å utnytte (spillvarme). Kraften kommer på toppen av energimarkedet, vil ikke erstatte noe som helst, og energiforbruket øker. Gass er en lagerressurs, som fortjener en bedre skjebne enn å bli brukt til fyring for kråka.

Ingen klimagasser fra bioenergi. Hvis det gjelder biomasse som vi tar ut av kretsløpet bare i den hensikt å produsere energi, står vi overfor følgende problem: Binding av CO2 går over til utslipp av CO2; fortegnet skifter. Det tar lang tid før nye trær binder like mye CO2 som de gamle. Noen steder blir det konkurranse om arealene; åkerland brukt til produksjon av drivstoff for biler også kan brukes til å dyrke mat. Før eller seinere trengs det gjødsling, kunstgjødsel krever energi, og energiinnsatsen vil overstige energiproduksjonen.

Elektriske biler forurenser ikke. I storparten av verden er det fossil energi eller kjernefysisk energi som er opphavet til elektrisk kraft. Da er vi tilbake til problemene, enten det handler om klimagasser eller risikoforhold. I beste fall fjerner vi utslippene fra gata, og har forskjøvet problemene til et annet sted.

Hydrogensamfunnet er løsningen. Brenselsceller er tingen, hydrogen har vi nok av, og det er rent vann som slippes ut. Men det er ikke bare å knipse i fingrene: Hydrogen er ikke gratis, og den er ikke mer miljøvennlig enn primærkilden energien kommer fra. I seg selv er hydrogen bare en energibærer.

All fornybar energi er bra. Enhver energiutvinning har konsekvenser for miljøet. Vi har sett inngrepene knyttet til vannkraftutbygging, nå har vi fått debatten om vindmøllene, og hvis store arealer blir tatt i bruk til utvinning av bioenergi, kan vi få se dramatiske endringer i natur- og kulturlandskap.

Fjernvarme er miljøvennlig. Fjernvarme innebærer riktig energikvalitet i forhold til sitt formål, nemlig oppvarming. Men heller ikke fjernvarme er mer miljøvennlig enn primærkilden den skriver seg fra. Avfallsforbrenning konkurrerer noen ganger med materialgjenvinning, som er en bedre løsning.

Kvotehandel kan berge oss. Vi kan altså forurense litt mer hvis vi betaler for tiltak som begrenser forurensningen et annet sted. Vår oljerikdom gir oss råd til det, gjennom produkter som er blant hovedkildene til klimautslipp. Resonnementene bak kvoteprinsippet er fantasifulle, men resultatene er fiktive. En ting er moralen, noe annet er om resonnementet holder. Mange fattige land har så lav produksjon og dermed så små utslipp at de heller ikke har noen kvoter å selge.

Det fins miljøvennlig forbruk. All vareproduksjon innebærer forbruk av energi og risiko for forurensning, derfor er det snakk større eller mindre belastning på miljøet. Vi trenger produktene i større og mindre grad, men ingen produksjon er skyldfri. Heller ikke produksjonen vi lener oss til i andre land – som vi kjøper utslippskvoter fra.

Det er nok energi å ta av. De store mengdene energi vi teoretisk har tilgang til, er langt vanskeligere å utnytte enn de fossile lagrene i Nordsjøen. Og hvis vi nå likevel skulle få ubegrenset tilgang på energi? Da ville vi tømme materiallagrene enda raskere, få enda større forurensnings- og avfallsproblemer, og bruke enda mer penger på å rydde opp. Dette er en uendelig regress. Konklusjon: Det er energiforbruket som er problemet – det norsk energidebatt er opptatt av, er smertestillende behandling.