Gasskraftdebatten: Verden vil bedras!

Hvis en setter i gang en krig og deretter forhandler om fred, er det gode sjanser til å få Nobels fredspris. Hvis en svir av en masse gass fra Nordsjøen og fanger CO₂-utslippene, framstilles det som en seier for miljøet. En seier hvis vi starter nå; et nederlag hvis vi venter til 2014, sier miljøvernerne. Er det virkelig så enkelt?

Det handler om å produsere elektrisk kraft ved å brenne gass – denne gangen på Mongstad. Problemet er at vi får en masse CO₂ på kjøpet – utslipp som påvirker klimaet og gjør det vanskelig for oss å etterleve Kyotoprotokollen. Da må det vel være kjærkomment med deponering av CO₂ – og enda bedre: Gassen skal brukes til å presse mer ut av oljebrønnene. Hva er bedre – når boreriggen står der? Men der stopper også min forståelse. At det er bedre å fjerne CO₂ enn å la være, er åpenbart. Men derfra og til at gasskraft er miljøvennlig, er et drøyt stykke.

La oss gå ti år tilbake i tid. Den gangen argumenterte tilhengerne av utbygging slik: Gasskraft vil erstatte importert kull- og oljebasert kraft, som er enda mer forurensende i produksjon, og den kommer i stedet for kjernekraft, som vi slett ikke vil ha. Dermed ble gasskraft miljøvennlig. Ingen snakket om kraftkrise; gasskraften skulle gå til eksport.

Også motstanderne baserte sin argumentasjon på CO₂-utslippene og klimaproblemet. Men deres resonnement var slik: Gasskraft vil ikke erstatte noe som helst, den vil snarere komme som tillegg i markedet – og øke kraftforbruket, slett ikke redusere de globale klimautslippene. Men motstanderne hadde altså akseptert utbyggernes premisser for hva som er miljøproblemet, nemlig CO₂-utslippene.

Med så snevre premisser har (de av) motstanderne – som nå har blitt tilhengere – skaffet seg stor fallhøyde. For hvis det bare handler om CO₂ og klima, har de fått det som de ville. Nå hører vi ikke lenger om at gasskraften kommer som tillegg i markedet. Betyr det at en også har godtatt den andre premissen tilhengerne har lagt til grunn – at gasskraft nå vil erstatte det som verre er? Hvis det er tilfelle, er det grunn til å juble – selv om det blir rensing først i 2014. Da blir utslippene i mellomtida bare peanuts. Og hvis gasskraft nå blir «miljøvennlig»; er det bedre jo flere gasskraftverk vi bygger!

Men det er ikke slik at CO₂ -utslippene er det eneste problemet. Jeg skal ikke gå inn på det andre utslippsproblemet, de nitrøse gassene og den sure nedbøren, men heller dvele ved noe som er mer viktig, nemlig energiutnyttelsen. Aldri hører vi noe om at halve energimengden går tapt – som spillvarme – når en omsetter gass til elektrisk kraft. Det er prisen en må betale for å presse en høy energikvalitet (elektrisk energi) ut av en lavere kvalitet (kjemisk energi). Energiens kvalitet sier noe om hvor anvendelig den er. Selvsagt kan energien utnyttes, for eksempel som fjernvarme, men det krever store befolkningskonsentrasjoner – eller til industriell virksomhet, men da er det ikke sikkert at energien duger (varmeenergi har lav kvalitet) – eller til mer fantasifulle prosjekter, som har vist seg urealistiske. Jeg kjenner ikke til hvordan en har tenkt å utnytte spillvarmen på Mongstad, men utnyttelsen ville trolig kunne være bedre både i Skogn og i Grenlandsområdet. Eller i Oslo for den saks skyld. Men da ville det være uråd med CO₂-injisering i oljebrønner. I så måte er både Trondheim og Bergen mer aktuelle.

Gasskraft kan aldri bli miljøvennlig i seg selv. Men den kan belaste miljøet mindre enn andre kraftkilder  – under følgende forutsetninger: 1) Hver gang det settes i gang et gasskraftverk, stoppes tilsvarende produksjon fra mer forurensende eller farlige kilder. 2) All energien i gassen må utnyttes. 3) Den elektriske energien (gasskraften) må brukes til riktig formål, ikke til oppvarming (som kan nøye seg med lavere energikvalitet). 4) Det totale energiforbruket i den rike del av verden må senkes. 5) Vi må spare på de fossile ressursene; de kan komme godt med.

Verden står overfor kolossale utfordringer på energisektoren. Etter mitt skjønn har vi ikke tatt inn over oss hva en bærekraftig energiforsyning er. De er ikke mer enn tretti år siden at en snakket om «utvinningstempoet» i Nordsjøen, altså med en viss tlbakeholdenhet. Nå er det en helt annen retorikk som gjelder.

Til tross for all interesse for fornybare energikilder er vi mer avhengig av de fossile kildene enn noen gang. Samtidig øker vi elektrisitetsforbruket kolossalt; elektrisk kraft er så anvendelig. Derav betegnelsen kraftkrise – som ikke er mer reell enn at vi år om annet eksporterer kraft. Men vi begriper ikke tidsperspektivet vi står overfor – hvis vi skal fase ut den fossile energien og unngå kjernekraft. Det snakkes mye om nye fornybare energikilder: vind, bølger, tidevann – kan vi ikke satse på dem? Jeg har gjort følgende beregning – som er rimelig grov: Hvis verdens energiforbruk dobles fram til 2030, hvis el-forbruket øker til 50% av samlet energiforbruk og hvis halvparten av el-forbruket skal dekkes ved nye fornybare kilder, må det hver dag i perioden 2006-2030 stå ferdig ett anlegg av dette slaget i samme størrelsesorden som hvert av de største planlagte gasskraftverkene i Norge (800 MW). Eller 400 vindmøller à 2MW – hver dag altså, for hvert gasskraftverk.

Svenskene satser på bioenergi, som jo er fornybar i den forstand at gjenveksten kan oppveie uttaket. Men før eller siden må det gjødsles, og energiregnskapet kan fort bli negativt, slik det er i moderne landbruk og i oppdrettsnæringen. Der tilfører en ti ganger mer energi enn den mengden en  får ut.

Men hva med hydrogen – da slipper vi jo alle utslippsproblememe? Det er bare det at også hydrogen må skaffes til veie, og hydrogen er ikke mer miljøvennlig enn kilden den kommer fra. Stilt overfor klimaproblemet er det også dem som setter sin lit til kjernekraften. Da ser vi hvor desperate det går an å bli.

Nei, vi løser ikke energiproblemene – med sine tilhørende miljøkonsekvenser – uten å ta opp selve energiforbruket. Knapt noen nasjon bruker mer energi per hode enn Norge, og når det gjelder elektrisk kraft er det ingen som slår oss. Husker du Brundtlandkommisjonen? Den gikk inn for at den rike delen av verden skulle halvere sitt energiforbruk. Vi vet hvordan det har gått. Hva er det som skjer? Var det noen som snakket om «kunnskapssamfunnet»? Hvor lenge går det an å tro på fornuften?

Personlig eller politisk ansvar?

”Vi løser ikke klimaproblemet ved å slå av lyset […]. Slike småtiltak har ikke effekt på den globale oppvarmingen. […] Det er relativt lite å hente på at du og jeg dropper innenriks flyreiser”. Det er direktør i CICERO senter for klimaforskning, Pål Prestrud, som sier dette. Løsningene ligger i miljøavgifter, teknologi og bedre kollektivtrafikk. Personlig ansvar teller ikke; det er politikken som bestemmer.

Atlas, it's time for your bath (http://www.flickr.com/photos/73645804@N00/440672445)

Jeg tenkte vi var ferdig med dette spørsmålet. Det gir liksom en gjenklang fra 1970-tallet, da frontene stod steilt mot hverandre: Venstresiden ville gjøre alt til gjenstand for politisk debatt, og ville ikke høre noe om personlig moral eller om personlige valg. Slikt var tilslørende og nærmest reaksjonært. For det har jo vært høyresidens holdning dette, at en avviser strukturelle årsaker og politisk ansvar og velter byrden over på den enkelte. Det er den enkelte som må løse problemene; staten kan ikke ordne opp for oss. Offentlige støtteordninger virker som sovepute og frister til misbruk. Disse holdningene har venstresiden kalt moralisme og privatisering, og ofte har den hatt rett.

I sosiale og økonomiske spørsmål – og i nyliberalismens tidsalder – gjelder venstresidens analyse mer enn noen gang. Mer og mer blir overlatt til den enkeltes ansvar (”ansvar for egen helse”, ”det er opp til deg selv”), og samfunnets sikkerhetsnett er i ferd med å bli mer grovmasket. Men gjelder denne analysen også i miljøspørsmål? Hva er det som er galt med å etterlyse personlig ansvar i klimadebatten? Og hvordan virker det på oss at dette ansvaret blir latterliggjort av faglige autoriteter?

Først om selve regnskapet: Spiller det ingen rolle hva den enkelte gjør? Til det er å si: Selvsagt gjør det en forskjell om mange nok dropper flyturen. Hvis så ikke var tilfelle, ville en rekke andre tiltak miste sin begrunnelse. For eksempel kjøp av personlige utslippskvoter, som nå er kommet på moten. Ikke det at jeg tror så mye på prinsippet: Du flyr – noen planter et tre som fanger opp dine utslipp. Men det er altså summen av handlinger som teller, personlige eller politiske i sitt opphav. Alle monner drar, heter det. Noe helt annet er dette: Det er lite sannsynlig at mange vil velge droppe flyturen ut fra en følelse av personlig ansvar. Det må være dette Prestrud er bekymret for.

Alle skjønner at det må politiske tiltak til for å løse klimaproblemet. Ja, i mitt hode trengs det andre og sterkere politiske tiltak enn dem både Prestrud og de fleste politikere ser ut til å ha i tankene, tiltak som det foreløpig ikke er mulig å finne støtte til. Vi lever jo i et demokrati, der politiske tiltak krever støtte blant velgerne. Dessuten skal vi ikke ha noe av særnorske tiltak.

Men hva er det som skaper politiske endringer, hva er det som skaper en opinion? Er vi virkelig slik skapt at vi står på flyplassen og tenker: Jeg vil stemme på det partiet som tar sterkest i når det gjelder avgifter på flytrafikken, men det spiller da ingen rolle om jeg personlig tar flyet i stedet for toget? Eller når vi sitter i bilkøen: Jeg går inn for restriksjoner på biltrafikken, men en biltur fra eller til spiller ingen rolle. Er det ikke mer sannsynlig at den som kjenner uroen i seg, også vil arbeide mest helhjertet for politiske tiltak? Ja, må vi ikke øve oss litt på livet som venter oss når de politiske tiltakene vi ønsker, blir satt ut i livet?

Spørsmålet er: Hvilken mening gir det å se bort fra det personlige ansvaret? Ligger ikke meningen i vårt politiske engasjement i samsvaret mellom liv og lære, uavhengig av om våre handlinger gjør noe fra eller til? Ligger ikke meningen i det å være foreldre eller lærere i det å leve noenlunde opp til det vi formaner våre barn om å gjøre? Jeg forsømmer ingen anledning til å minne om det politiske aspektet ved oppdragelse – det å få barn til å forstå samfunnet politisk – men det gir ingen mening hvis det ikke vises i vårt eget liv.

Heller ikke gir det mening å innpode smårollingene med kunnskap om klima og klimaendringer, hvis denne kunnskapen ikke kan knyttes til handling. Jeg skal være den siste til å pålegge barn ansvar for fedrenes misgjerninger, men vi kan heller ikke si: Denne kunnskapen gjelder bare for politikere. Det blir som å avblåse hele det miljøpedagogiske prosjektet.

Hvor går så grensen til moralisme? Hvis en skal få ungene i barnehagen før klokka sju om morgenen, er det ikke lett å unngå bilen. Når det er seks kilometer til butikken, er det rimelig å sette seg i bilen. Men enn om jeg foreslår for en god venn jeg skal på kino sammen med, at vi heller tar trikken? Det klarer jeg ikke å se noe galt ved. Enn om jeg begynner å snakke om CO₂-utslippene fra sydenturen hans? Da begynner det å bli utidig. For vi sitter alle i glasshus. Men vi må bli mer frimodige til å snakke om slikt – hvis verden skal forandres, hvis politikken skal forandres. Det er det at vi ikke snakker om våre liv og våre valg, som gir grunn til bekymring. Dypest sett er det jo felles problemer vi snakker om.

Kanskje finnes det også en grense for politisering, for ikke å snakke om teknologisering. Hvis all debatt flyter bort i kvoter, tall, tidsrammer og teknologiske løsninger, er jeg redd for at vi mister interessen, da vil den personlige uroen forsvinne, og da vil selve grunnlaget for politiske endringer forvitre.

Vi står overfor en selvforsterkende mekanisme: Politiske endringer krever personlig engasjement, og personlig engasjement krever politisk støtte. Derfor blir det pinlig når regjeringen setter i gang sin klimakampanje – og forventer personlig oppslutning – hvis den ikke selv tar politiske initiativer som monner. Derfor blir det pinlig å appellere til vårt personlige ansvar – hvis det er gjennom kvotekjøp og tiltak i den tredje verden en vil redde klimaet.

Noe av det mest provoserende med klimadebatten er mangelen på troverdighet. Ikke alltid får en inntrykk av at politikere virkelig mener det de sier, eller at forskere er så bekymret som de burde være, ut fra den kunnskapen de formidler. Er dette nettopp fordi de ikke har tatt problemet inn over seg, fordi de ikke kjenner noen personlig byrde? I så fall faller de inn under den mentaliteten vi alle er preget av. Det er her problemet ligger.

Du verden så prektig dette høres ut – og jeg kjenner fallhøyden. Men det er grenser for hvor schizofren verden kan være. Det gjelder for både politikk og eksistens.

ENERGI OG ETIKK

På tampen av gammelåret var det en TV-debatt om klimaproblemet, der også ungdommen fikk ordet: Hvis de fikk all makt, hvilke tiltak ville de satse på? Jeg satte meg godt til rette, endelig skulle noen si klart ifra. Men hva hørte jeg? Representanten fra AUF ville satse på ny teknologi. Fra Unge Høyre fikk vi høre om handel med utslippskvoter. Unge Venstre gikk inn for gratis kollektivtransport. Ikke et ord om energiforbruket, ikke et ord om hva vi bruker energien til. Heller ikke statsministeren berørte dette temaet i sin nyttårstale, selv om han var innom klimaproblemet. Det hadde jeg vel heller ikke ventet. EU, derimot, setter nå i gang en plan for reduksjon av energiforbruket, og både Sternrapporten og Lavslippsutvalgets konklusjoner peker i samme retning.

La oss gå en del år tilbake. På 1970-tallet var det mange som tok til orde for et moderat tempo i norsk oljeutvinning. Fra tid til annen blir temaet fremdeles tatt opp, men debatten har egentlig opphørt, og det pumpes olje som aldri før. I 1987 kom rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, ledet av Gro Harlem Brundtland. En av konklusjonene var at energiforbruket må halveres i rike og industrialiserte land, til fordel for en tilsvarende vekst av forbruket i den tredje verden. Da planene om norsk gasskraft begynte å ta form på 1990-tallet, het det at all kraft skulle gå til eksport. Få så for seg at vi skulle øke vårt eget strømforbruk i den grad det skulle vise seg. Tidligere har altså oppmerksomheten vært rettet mot utvinningstakt, fordelingsspørsmål og energiforbruk i seg selv.

I dagens energidebatt blir slike temaer sjelden berørt. Hvis energiforbruket anfektes, snakkes det om energiøkonomisering, som handler om å oppnå det samme med mindre energiforbruk – til nød om energisparing, som også lyder unnvikende. Til og med når miljøbevegelsen uttaler seg, er tanken om en reduksjon av energiforbruket forvist til bisetninger.

Knapt noe begrep blir så misbrukt som bærekraftig utvikling. «Bærre kraftig utvikling», sies det i Trøndelag. I virkeligheten handler det om fysiske kjensgjerninger. Kort fortalt: All produksjon av varer innebærer at vi utvinner naturressurser (materialer og energi), som omsettes og forvandles under framstilling av ulike produkter. Underveis i dette forløpet skjer det utslipp til luft, jord og vann, såkalt forurensning. Når produktene utrangeres eller kastes, kaller vi det avfall. Utvinning av ressurser skjer ved kildene, forurensning og avfall opptrer ved sluket. Problemet er dette: Kildene kan tømmes, og sluket kan gå tett. Det er så enkelt at et barn kan fatte det – men politikerne forstår det ikke.

Klimaproblemet er et slukproblem, slik alle utslipp og all forurensning er det. Klimagassene samler seg opp, de hindrer utstråling av varme til verdensrommet, og temperaturene stiger, med de dramatiske konsekvensene vi nå aner. Og hva gjør vi i Norge?

Vi stoler på CO2-rensing og kvotehandel, og drøfter om vi skal vente 10, 12 eller 14 år med full rensing. I realiteten må de totale utslippene av klimagasser reduseres med 60-70% for at atmosfæren skal stabiliseres på dagens nivå, enda mer for at klimaet i seg selv skal stabiliseres. Da blir Kyotoavtalen bare peanuts, og selv den har vi vansker med å forholde oss til.

Det andre problemet vi diskuterer i Norge, er knyttet til kildene – den såkalte kraftkrisen, det vil si underskuddet på elektrisk kraft. I perioden 1985 – 2003 var det underskudd på kraftbalansen i bare seks av atten år. Og vi er i den absolutte verdenstoppen i energiforbruk per innbygger, ikke minst når det elektrisk kraft – mens vi bekymrer oss for strømprisen. Det vi burde være bekymret for, er risikoen for en framtidig energiknapphet, ettersom vi tømmer kildene så raskt.

Lenge har slukproblemene (forurensning, klimaendring) vært ansett som mer alvorlige enn knappheten ved kildene (materialer, energi). På kort sikt er dette riktig, men på lengre sikt er det kanskje omvendt. Vi har knapt noen forestilling om hva det innebærer å erstatte den fossile energien (olje, gass, kull) med andre energikilder som er tilsvarende anvendelig og i tilsvarende mengder, som er uten skadelige utslipp og med lav risiko. Den siste faktoren utelukker kjernekraft.

Men klimaproblemet overskygger alt, slik at kjernekraft snarere har fått ny vind i seilene. Og når det snakkes om alternative energikilder, er det fordi en vil unngå klimagassene, ikke fordi en vil verne om de fossile kildene. Når vi diskuterer gasskraft, er det CO2-rensing det handler om, ikke energitapet og utnyttingsgraden. Hvor ofte hører vi at halvparten av energien går bort i spillvarme? Og når får vi en debatt om virkningsgraden på biler – som er enda mye lavere?

Generelt har energieffektiviteten økt. I vestlige industriland produseres det mer varer per kilowattime enn noen gang. Biler og vaskemaskiner bruker stadig mindre energi per utført arbeidsoppgave. Men vinninga går opp i spinninga. Vareproduksjonen, trafikken og klesvasken øker mer i omfang enn all innsparing til sammen. For ikke å snakke om varetransporten verden over. De sektorene der energiveksten er størst, er husholdning og fritidssysler, der vi omgir oss med alle slags dingser og remedier. Når begynner vi å stille spørsmålet: Hva skal energien brukes til?

På toppen av alt: Også klimaproblemet – så vel som andre slukproblemer – kan bare løses ved å bremse selve energistrømmen. Det er slutt på den tiden vi kunne fikse alt ved å rense sluket, altså ordne opp i sluttfasen av produksjonsforløpet. Det er for mye dritt som samler seg opp. Det er også slutt på den tiden da det ikke skulle koste noe å løse problemene. Vi må belage oss på at vanene våre må endres og noen standarder senkes. Riktignok får vi høre at levestandard og energiforbruk kan gjøres uavhengig av hverandre. I noen grad kanskje, men jeg tror likevel det kreves noen offer av oss.

Så kommer det altså noen og snakker om moral i tillegg, slik filosofen Arne Johan Vetlesen gjorde i Morgenbladet nylig. Han spør: Må vi ikke våge å kritisere det som faktisk er kritikkverdig, uten å bli kalt moralister? Her er det viktig å skille mellom mannen og ballen. Å si at vi reiser for mye, er ikke moralisme, men å anklage naboen for å gjøre det, er en annen sak.

At energidebatten er søkkfull av moralske spørsmål, er hevet over tvil. Filosofen Hans Jonas prøvde i sin tid å utforme det han kalte en etikk for den teknologiske sivilisasjon, der det avgjørende spørsmålet var dette: Hvilke konsekvenser har våre handlinger – for naturen i seg selv og for andre mennesker, kjente og ukjente, nå eller seinere, et eller annet sted på kloden. For å få fram alvoret snudde han våre forestillinger på hodet:  Vi må tenke oss de verst mulige konsekvensene, ikke de best mulige.

Stilt opp mot dette alvoret er norsk energipolitikk og energidebatt forstemmende. Vi har mistet alle begreper og tapt enhver målestokk av syne. Konsekvensene av det store eventyret begynner å tegne seg. De mest uskyldige blir hardest rammet, og de kommende generasjoner kan ikke uttale seg – i det som ellers blir framstilt som demokrati eller marked, der alle kommer til orde og alle kan stille sine krav. Det vi overlater dem, er i stedet tomme oljebrønner og et forstyrret klima. Bevisbyrden ligger på den som ikke er bekymret over dette.

Ikke alle jubler

Shell og Statoil har slått seg sammen om å bygge et CO₂-fritt gasskraftverk på Tjeldbergodden. Politikerne er begeistret – og miljøvernere sammen med dem. Men hvem er de – «miljøvernerne»? Er det virkelig slik at alle jubler? Eller tør de ikke annet – i angst for å bli oppfattet som bakstrevere?

Det handler altså om å produsere elektrisk kraft ved å brenne gass fra Nordsjøen. Problemet er at vi får en masse CO₂ på kjøpet – utslipp som påvirker klimaet og gjør det vanskelig for oss å etterleve Kyotoprotokollen. Da må det vel være kjærkomment med deponering av CO₂? Og enda bedre: Gassen skal brukes til å presse mer ut av oljebrønnene. Hva er bedre – når boreriggen først står der? Men der stopper også min forståelse. At det er bedre å fjerne CO₂ enn å la være – hvis det først skal bygges et gasskraftverk – er åpenbart. Men derfra og til at gasskraft er miljøvennlig, er et drøyt stykke.

La oss gå ti år tilbake i tid. Den gangen argumenterte tilhengerne av utbygging slik: Gasskraft vil erstatte kull- og oljebasert kraft, det vil si enda mer forurensende energikilder. De globale CO₂– utslippene vil gå ned, til fordel for klimaet. Dermed ble gasskraft miljøvennlig. Enda var det ingen snakket om kraftkrise; gasskraften skulle gå til eksport.

Også motstanderne baserte sin argumentasjon på CO₂-utslippene og klimaproblemet. Men deres resonnement var slik: Gasskraft vil ikke erstatte noe som helst, den vil snarere komme som tillegg i markedet – og øke kraftforbruket, slett ikke redusere de globale utslippene. Men motstanderne hadde altså akseptert utbyggernes premisser for hva som er miljøproblemet ved gasskraft, nemlig CO₂-utslippene.

Med så snevre premisser har (de av) motstanderne – som nå har blitt tilhengere – skaffet seg stor fallhøyde. For hvis det bare handler om CO₂ og klima, har de fått det som de ville. Nå hører vi ikke lenger om at gasskraften kommer som tillegg i markedet. Betyr det at en også har godtatt den andre premissen tilhengerne har lagt til grunn – at gasskraft vil erstatte mer forurensende kraftkilder? Hvis det er tilfelle, er det ikke bare slik at gasskraft er «miljøvennlig»; det er bedre jo flere gasskraftverk vi bygger.

Men det er ikke slik at CO₂ – utslippene er det eneste problemet. Jeg skal ikke gå inn på det andre utslippsproblemet, de nitrøse gassene, men dvele ved noe som er mer viktig, nemlig energiutnyttelsen. Aldri hører vi noe om at halve energimengden går tapt – som spillvarme – når en omsetter gass til elektrisk kraft. Det er prisen en betaler for å presse en høy energikvalitet (elektrisk energi) ut av en lavere kvalitet (kjemisk energi). Energiens kvalitet sier noe om hvor anvendelig den er. Selvsagt kan spillvarmen utnyttes, for eksempel som fjernvarme, men det krever store befolkningskonsentrasjoner – eller til industriell virksomhet, men da er det ikke sikkert varmen (som er av lav kvalitet) duger – eller til mer fantasifulle prosjekter, som har vist seg urealistiske. Jeg kjenner ikke til om – eller hvordan – en vil bruke spillvarmen på Tjeldbergodden, men utnyttelsen vil trolig kunne være bedre både i Skogn og i Grenlandsområdet – eller i Oslo for den saks skyld. Men da ville det være uråd med CO₂– injisering i oljebrønner.

Gasskraft kan aldri bli miljøvennlig i seg selv. Men den kan belaste miljøet mindre enn andre kraftkilder – under følgende forutsetninger: 1) Hver gang det settes i gang et gasskraftverk, stoppes tilsvarende produksjon fra mer forurensende kilder 2) All energien i gassen må brukes. 3) Den elektriske energien (gasskraften) må brukes til riktig formål, ikke til oppvarming (som kan nøye seg med lavere kvalitet). 4) Det totale energiforbruket i den rike del av verden må senkes. 5) Vi må spare på fossilreservene; de kan komme godt med.

Verden står overfor kolossale utfordringer på energisektoren. Etter mitt skjønn har vi ikke tatt inn over oss hva en bærekraftig energiforsyning er. Det er ikke mer enn tretti år siden at en snakket om «utvinningstakten» i Nordsjøen, altså med en viss tilbakeholdenhet. Nå er det en helt annen retorikk som gjelder.

Til tross for all interesse for fornybare energikilder er vi mer avhengig av de fossile kildene enn noen gang. Samtidig øker vi elektrisitetsforbruket kolossalt, derav betegnelsen «kraftkrise». For elektrisk energi er så anvendelig. Men vi begriper ikke tidsperspektivet vi står overfor – hvis vi skal fase ut den fossile energien. Det snakkes mye om «nye fornybare kilder» (vind, bølger, tidevann) – kan vi ikke satse på dem? Jeg har gjort følgende beregning – som er rimelig grov: Hvis verdens energiforbruk dobles fram til 2030, hvis el-forbruket øker til 50 % av samlet energiforbruk og hvis halvparten av el-forbruket skal dekkes ved nye, fornybare kilder, må det hver dag i perioden 2006 – 2030 stå ferdig ett anlegg av dette slaget i samme størrelsesorden som det planlagte gasskraftverket på Tjeldbergodden (800 MW). Eller 400 vindmøller a 2 MW – hver dag altså.

Men hva med hydrogen – da slipper vi jo utslippsproblemet? Det er bare det at også hydrogen skal skaffes til veie, og hydrogen er ikke mer miljøvennlig enn kilden den kommer fra. Stilt overfor klimaproblemet er det mange som setter sin lit til kjernekraften. Da ser vi hvor desperate det går an å bli.

Nei, vi løser ikke energiproblemene – med sine tilhørende miljøkonsekvenser – på noen annen måte enn ved å ta opp selve energiforbruket. Husker du Brundtlandkommisjonen? Den gikk inn for at den rike del av verden skulle halvere sitt energiforbruk – til fordel for fattige land. Vi vet hvordan det har gått. Hva er det som skjer? Var det noen som snakket om «kunnskapssamfunn»?