You are currently browsing the category archive for the ‘Uncategorized’ category.

På tampen av gammelåret var det en TV-debatt om klimaproblemet, der også ungdommen fikk ordet: Hvis de fikk all makt, hvilke tiltak ville de satse på? Jeg satte meg godt til rette, endelig skulle noen si klart ifra. Men hva hørte jeg? Representanten fra AUF ville satse på ny teknologi. Fra Unge Høyre fikk vi høre om handel med utslippskvoter. Unge Venstre gikk inn for gratis kollektivtransport. Ikke et ord om energiforbruket, ikke et ord om hva vi bruker energien til. Heller ikke statsministeren berørte dette temaet i sin nyttårstale, selv om han var innom klimaproblemet. Det hadde jeg vel heller ikke ventet. EU, derimot, setter nå i gang en plan for reduksjon av energiforbruket, og både Sternrapporten og Lavslippsutvalgets konklusjoner peker i samme retning.

La oss gå en del år tilbake. På 1970-tallet var det mange som tok til orde for et moderat tempo i norsk oljeutvinning. Fra tid til annen blir temaet fremdeles tatt opp, men debatten har egentlig opphørt, og det pumpes olje som aldri før. I 1987 kom rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, ledet av Gro Harlem Brundtland. En av konklusjonene var at energiforbruket må halveres i rike og industrialiserte land, til fordel for en tilsvarende vekst av forbruket i den tredje verden. Da planene om norsk gasskraft begynte å ta form på 1990-tallet, het det at all kraft skulle gå til eksport. Få så for seg at vi skulle øke vårt eget strømforbruk i den grad det skulle vise seg. Tidligere har altså oppmerksomheten vært rettet mot utvinningstakt, fordelingsspørsmål og energiforbruk i seg selv.

I dagens energidebatt blir slike temaer sjelden berørt. Hvis energiforbruket anfektes, snakkes det om energiøkonomisering, som handler om å oppnå det samme med mindre energiforbruk – til nød om energisparing, som også lyder unnvikende. Til og med når miljøbevegelsen uttaler seg, er tanken om en reduksjon av energiforbruket forvist til bisetninger.

Knapt noe begrep blir så misbrukt som bærekraftig utvikling. «Bærre kraftig utvikling», sies det i Trøndelag. I virkeligheten handler det om fysiske kjensgjerninger. Kort fortalt: All produksjon av varer innebærer at vi utvinner naturressurser (materialer og energi), som omsettes og forvandles under framstilling av ulike produkter. Underveis i dette forløpet skjer det utslipp til luft, jord og vann, såkalt forurensning. Når produktene utrangeres eller kastes, kaller vi det avfall. Utvinning av ressurser skjer ved kildene, forurensning og avfall opptrer ved sluket. Problemet er dette: Kildene kan tømmes, og sluket kan gå tett. Det er så enkelt at et barn kan fatte det – men politikerne forstår det ikke.

Klimaproblemet er et slukproblem, slik alle utslipp og all forurensning er det. Klimagassene samler seg opp, de hindrer utstråling av varme til verdensrommet, og temperaturene stiger, med de dramatiske konsekvensene vi nå aner. Og hva gjør vi i Norge?

Vi stoler på CO2-rensing og kvotehandel, og drøfter om vi skal vente 10, 12 eller 14 år med full rensing. I realiteten må de totale utslippene av klimagasser reduseres med 60-70% for at atmosfæren skal stabiliseres på dagens nivå, enda mer for at klimaet i seg selv skal stabiliseres. Da blir Kyotoavtalen bare peanuts, og selv den har vi vansker med å forholde oss til.

Det andre problemet vi diskuterer i Norge, er knyttet til kildene – den såkalte kraftkrisen, det vil si underskuddet på elektrisk kraft. I perioden 1985 – 2003 var det underskudd på kraftbalansen i bare seks av atten år. Og vi er i den absolutte verdenstoppen i energiforbruk per innbygger, ikke minst når det elektrisk kraft – mens vi bekymrer oss for strømprisen. Det vi burde være bekymret for, er risikoen for en framtidig energiknapphet, ettersom vi tømmer kildene så raskt.

Lenge har slukproblemene (forurensning, klimaendring) vært ansett som mer alvorlige enn knappheten ved kildene (materialer, energi). På kort sikt er dette riktig, men på lengre sikt er det kanskje omvendt. Vi har knapt noen forestilling om hva det innebærer å erstatte den fossile energien (olje, gass, kull) med andre energikilder som er tilsvarende anvendelig og i tilsvarende mengder, som er uten skadelige utslipp og med lav risiko. Den siste faktoren utelukker kjernekraft.

Men klimaproblemet overskygger alt, slik at kjernekraft snarere har fått ny vind i seilene. Og når det snakkes om alternative energikilder, er det fordi en vil unngå klimagassene, ikke fordi en vil verne om de fossile kildene. Når vi diskuterer gasskraft, er det CO2-rensing det handler om, ikke energitapet og utnyttingsgraden. Hvor ofte hører vi at halvparten av energien går bort i spillvarme? Og når får vi en debatt om virkningsgraden på biler – som er enda mye lavere?

Generelt har energieffektiviteten økt. I vestlige industriland produseres det mer varer per kilowattime enn noen gang. Biler og vaskemaskiner bruker stadig mindre energi per utført arbeidsoppgave. Men vinninga går opp i spinninga. Vareproduksjonen, trafikken og klesvasken øker mer i omfang enn all innsparing til sammen. For ikke å snakke om varetransporten verden over. De sektorene der energiveksten er størst, er husholdning og fritidssysler, der vi omgir oss med alle slags dingser og remedier. Når begynner vi å stille spørsmålet: Hva skal energien brukes til?

På toppen av alt: Også klimaproblemet – så vel som andre slukproblemer – kan bare løses ved å bremse selve energistrømmen. Det er slutt på den tiden vi kunne fikse alt ved å rense sluket, altså ordne opp i sluttfasen av produksjonsforløpet. Det er for mye dritt som samler seg opp. Det er også slutt på den tiden da det ikke skulle koste noe å løse problemene. Vi må belage oss på at vanene våre må endres og noen standarder senkes. Riktignok får vi høre at levestandard og energiforbruk kan gjøres uavhengig av hverandre. I noen grad kanskje, men jeg tror likevel det kreves noen offer av oss.

Så kommer det altså noen og snakker om moral i tillegg, slik filosofen Arne Johan Vetlesen gjorde i Morgenbladet nylig. Han spør: Må vi ikke våge å kritisere det som faktisk er kritikkverdig, uten å bli kalt moralister? Her er det viktig å skille mellom mannen og ballen. Å si at vi reiser for mye, er ikke moralisme, men å anklage naboen for å gjøre det, er en annen sak.

At energidebatten er søkkfull av moralske spørsmål, er hevet over tvil. Filosofen Hans Jonas prøvde i sin tid å utforme det han kalte en etikk for den teknologiske sivilisasjon, der det avgjørende spørsmålet var dette: Hvilke konsekvenser har våre handlinger – for naturen i seg selv og for andre mennesker, kjente og ukjente, nå eller seinere, et eller annet sted på kloden. For å få fram alvoret snudde han våre forestillinger på hodet:  Vi må tenke oss de verst mulige konsekvensene, ikke de best mulige.

Stilt opp mot dette alvoret er norsk energipolitikk og energidebatt forstemmende. Vi har mistet alle begreper og tapt enhver målestokk av syne. Konsekvensene av det store eventyret begynner å tegne seg. De mest uskyldige blir hardest rammet, og de kommende generasjoner kan ikke uttale seg – i det som ellers blir framstilt som demokrati eller marked, der alle kommer til orde og alle kan stille sine krav. Det vi overlater dem, er i stedet tomme oljebrønner og et forstyrret klima. Bevisbyrden ligger på den som ikke er bekymret over dette.

Uten CO2-utslipp er gasskraft bra. Det er riktig – hvis det bare handler om klima, hvis all energien blir utnyttet, hvis gasskraften erstatter mer miljøskadelig energi og hvis gass var en fornybar ressurs. Ikke noe av dette er tilfelle. Halvparten av energien blir til varme, og denne er vanskelig å utnytte (spillvarme). Kraften kommer på toppen av energimarkedet, vil ikke erstatte noe som helst, og energiforbruket øker. Gass er en lagerressurs, som fortjener en bedre skjebne enn å bli brukt til fyring for kråka.

Ingen klimagasser fra bioenergi. Hvis det gjelder biomasse som vi tar ut av kretsløpet bare i den hensikt å produsere energi, står vi overfor følgende problem: Binding av CO2 går over til utslipp av CO2; fortegnet skifter. Det tar lang tid før nye trær binder like mye CO2 som de gamle. Noen steder blir det konkurranse om arealene; åkerland brukt til produksjon av drivstoff for biler også kan brukes til å dyrke mat. Før eller seinere trengs det gjødsling, kunstgjødsel krever energi, og energiinnsatsen vil overstige energiproduksjonen.

Elektriske biler forurenser ikke. I storparten av verden er det fossil energi eller kjernefysisk energi som er opphavet til elektrisk kraft. Da er vi tilbake til problemene, enten det handler om klimagasser eller risikoforhold. I beste fall fjerner vi utslippene fra gata, og har forskjøvet problemene til et annet sted.

Hydrogensamfunnet er løsningen. Brenselsceller er tingen, hydrogen har vi nok av, og det er rent vann som slippes ut. Men det er ikke bare å knipse i fingrene: Hydrogen er ikke gratis, og den er ikke mer miljøvennlig enn primærkilden energien kommer fra. I seg selv er hydrogen bare en energibærer.

All fornybar energi er bra. Enhver energiutvinning har konsekvenser for miljøet. Vi har sett inngrepene knyttet til vannkraftutbygging, nå har vi fått debatten om vindmøllene, og hvis store arealer blir tatt i bruk til utvinning av bioenergi, kan vi få se dramatiske endringer i natur- og kulturlandskap.

Fjernvarme er miljøvennlig. Fjernvarme innebærer riktig energikvalitet i forhold til sitt formål, nemlig oppvarming. Men heller ikke fjernvarme er mer miljøvennlig enn primærkilden den skriver seg fra. Avfallsforbrenning konkurrerer noen ganger med materialgjenvinning, som er en bedre løsning.

Kvotehandel kan berge oss. Vi kan altså forurense litt mer hvis vi betaler for tiltak som begrenser forurensningen et annet sted. Vår oljerikdom gir oss råd til det, gjennom produkter som er blant hovedkildene til klimautslipp. Resonnementene bak kvoteprinsippet er fantasifulle, men resultatene er fiktive. En ting er moralen, noe annet er om resonnementet holder. Mange fattige land har så lav produksjon og dermed så små utslipp at de heller ikke har noen kvoter å selge.

Det fins miljøvennlig forbruk. All vareproduksjon innebærer forbruk av energi og risiko for forurensning, derfor er det snakk større eller mindre belastning på miljøet. Vi trenger produktene i større og mindre grad, men ingen produksjon er skyldfri. Heller ikke produksjonen vi lener oss til i andre land – som vi kjøper utslippskvoter fra.

Det er nok energi å ta av. De store mengdene energi vi teoretisk har tilgang til, er langt vanskeligere å utnytte enn de fossile lagrene i Nordsjøen. Og hvis vi nå likevel skulle få ubegrenset tilgang på energi? Da ville vi tømme materiallagrene enda raskere, få enda større forurensnings- og avfallsproblemer, og bruke enda mer penger på å rydde opp. Dette er en uendelig regress. Konklusjon: Det er energiforbruket som er problemet – det norsk energidebatt er opptatt av, er smertestillende behandling.

Shell og Statoil har slått seg sammen om å bygge et CO2-fritt gasskraftverk på Tjeldbergodden. Politikerne er begeistret – og miljøvernere sammen med dem. Men hvem er de – «miljøvernerne»? Er det virkelig slik at alle jubler? Eller tør de ikke annet – i angst for å bli oppfattet som bakstrevere?

Det handler altså om å produsere elektrisk kraft ved å brenne gass fra Nordsjøen. Problemet er at vi får en masse CO2 på kjøpet – utslipp som påvirker klimaet og gjør det vanskelig for oss å etterleve Kyotoprotokollen. Da må det vel være kjærkomment med deponering av CO2? Og enda bedre: Gassen skal brukes til å presse mer ut av oljebrønnene. Hva er bedre – når boreriggen først står der? Men der stopper også min forståelse. At det er bedre å fjerne CO2 enn å la være – hvis det først skal bygges et gasskraftverk – er åpenbart. Men derfra og til at gasskraft er miljøvennlig, er et drøyt stykke.

La oss gå ti år tilbake i tid. Den gangen argumenterte tilhengerne av utbygging slik: Gasskraft vil erstatte kull- og oljebasert kraft, det vil si enda mer forurensende energikilder. De globale CO2– utslippene vil gå ned, til fordel for klimaet. Dermed ble gasskraft miljøvennlig. Enda var det ingen snakket om kraftkrise; gasskraften skulle gå til eksport.

Også motstanderne baserte sin argumentasjon på CO2-utslippene og klimaproblemet. Men deres resonnement var slik: Gasskraft vil ikke erstatte noe som helst, den vil snarere komme som tillegg i markedet – og øke kraftforbruket, slett ikke redusere de globale utslippene. Men motstanderne hadde altså akseptert utbyggernes premisser for hva som er miljøproblemet ved gasskraft, nemlig CO2-utslippene.

Med så snevre premisser har (de av) motstanderne – som nå har blitt tilhengere – skaffet seg stor fallhøyde. For hvis det bare handler om CO2 og klima, har de fått det som de ville. Nå hører vi ikke lenger om at gasskraften kommer som tillegg i markedet. Betyr det at en også har godtatt den andre premissen tilhengerne har lagt til grunn – at gasskraft vil erstatte mer forurensende kraftkilder? Hvis det er tilfelle, er det ikke bare slik at gasskraft er «miljøvennlig»; det er bedre jo flere gasskraftverk vi bygger.

Men det er ikke slik at CO2 – utslippene er det eneste problemet. Jeg skal ikke gå inn på det andre utslippsproblemet, de nitrøse gassene, men dvele ved noe som er mer viktig, nemlig energiutnyttelsen. Aldri hører vi noe om at halve energimengden går tapt – som spillvarme – når en omsetter gass til elektrisk kraft. Det er prisen en betaler for å presse en høy energikvalitet (elektrisk energi) ut av en lavere kvalitet (kjemisk energi). Energiens kvalitet sier noe om hvor anvendelig den er. Selvsagt kan spillvarmen utnyttes, for eksempel som fjernvarme, men det krever store befolkningskonsentrasjoner – eller til industriell virksomhet, men da er det ikke sikkert varmen (som er av lav kvalitet) duger – eller til mer fantasifulle prosjekter, som har vist seg urealistiske. Jeg kjenner ikke til om – eller hvordan – en vil bruke spillvarmen på Tjeldbergodden, men utnyttelsen vil trolig kunne være bedre både i Skogn og i Grenlandsområdet – eller i Oslo for den saks skyld. Men da ville det være uråd med CO2– injisering i oljebrønner.

Gasskraft kan aldri bli miljøvennlig i seg selv. Men den kan belaste miljøet mindre enn andre kraftkilder – under følgende forutsetninger: 1) Hver gang det settes i gang et gasskraftverk, stoppes tilsvarende produksjon fra mer forurensende kilder 2) All energien i gassen må brukes. 3) Den elektriske energien (gasskraften) må brukes til riktig formål, ikke til oppvarming (som kan nøye seg med lavere kvalitet). 4) Det totale energiforbruket i den rike del av verden må senkes. 5) Vi må spare på fossilreservene; de kan komme godt med.

Verden står overfor kolossale utfordringer på energisektoren. Etter mitt skjønn har vi ikke tatt inn over oss hva en bærekraftig energiforsyning er. Det er ikke mer enn tretti år siden at en snakket om «utvinningstakten» i Nordsjøen, altså med en viss tilbakeholdenhet. Nå er det en helt annen retorikk som gjelder.

Til tross for all interesse for fornybare energikilder er vi mer avhengig av de fossile kildene enn noen gang. Samtidig øker vi elektrisitetsforbruket kolossalt, derav betegnelsen «kraftkrise». For elektrisk energi er så anvendelig. Men vi begriper ikke tidsperspektivet vi står overfor – hvis vi skal fase ut den fossile energien. Det snakkes mye om «nye fornybare kilder» (vind, bølger, tidevann) – kan vi ikke satse på dem? Jeg har gjort følgende beregning – som er rimelig grov: Hvis verdens energiforbruk dobles fram til 2030, hvis el-forbruket øker til 50 % av samlet energiforbruk og hvis halvparten av el-forbruket skal dekkes ved nye, fornybare kilder, må det hver dag i perioden 2006 – 2030 stå ferdig ett anlegg av dette slaget i samme størrelsesorden som det planlagte gasskraftverket på Tjeldbergodden (800 MW). Eller 400 vindmøller a 2 MW – hver dag altså.

Men hva med hydrogen – da slipper vi jo utslippsproblemet? Det er bare det at også hydrogen skal skaffes til veie, og hydrogen er ikke mer miljøvennlig enn kilden den kommer fra. Stilt overfor klimaproblemet er det mange som setter sin lit til kjernekraften. Da ser vi hvor desperate det går an å bli.

Nei, vi løser ikke energiproblemene – med sine tilhørende miljøkonsekvenser – på noen annen måte enn ved å ta opp selve energiforbruket. Husker du Brundtlandkommisjonen? Den gikk inn for at den rike del av verden skulle halvere sitt energiforbruk – til fordel for fattige land. Vi vet hvordan det har gått. Hva er det som skjer? Var det noen som snakket om «kunnskapssamfunn»?

Jeg har lagt ut dokumentet på denne adressen: http://docs.google.com/Doc?id=dckzsgkp_881czqmkxf3

Rørosseminaret kan du lese mer om her.

Dette innlegget stod «på trykk» 25. april 2008 i Utdanning. Du kan lese innlegget online på denne adressen: http://www.utdanningsnytt.no/templates/udf20____16853.aspx

En smalere vei? – Dagbladet.no – kultur

Kronikk fra 18.01.2008

Høskoleavisa i Trøndelag hadde et intervju med Friherren for noen år siden.

Dette innlegget kan du lese på Universitetsavisas sider.

Blog Stats

  • 2 163 hits