Hva kan politikere få seg til å si? Har ikke ordene lenger noen betydning? Jeg lurer stadig vekk på dette, og den som mer enn noen får meg til å stille spørsmålet, er statsministeren selv. Lovnadene fra Arbeiderpartiets landsmøte føyer seg inn i rekken av slike inntrykk. Men han er ikke alene, og han bærer en tung arv. La oss gå tjue år tilbake i tid – og la oss se på konsekvensene når troverdigheten forfaller.

”Ikke alt kan fortsette å vokse. Det må være helt klart. Uttaket av ikke-fornybare ressurser kan ikke vokse i det uendelige”? Sitatet stammer fra forordet til Økonomisk politikk for en bærekraftig utvikling: oppfølging av Brundtlandkommisjonen (1992), og den som står bak formuleringen er Gro Harlem Brundtland, kommisjonens leder. Blant forfatterne finner vi flere av verdens ledende økonomer, blant dem Robert Goodland, Herman Daly og nobelprisvinnerne Jan Tinbergen og Trygve Haavelmo. Det de skriver, er i hovedsak dette: Det er den økonomiske veksten i seg selv som er hovedproblemet. Den truer ikke bare miljøet, men graver også grunnen vekk for seg selv.

Tre år tidligere, altså i 1987, var Brundtlandkommisjonens rapport, Vår felles framtid, kommet, og vår statsminister ble hyllet som hele verdens miljøvernminister. Konklusjonene var dramatiske, blant annet ble det hevdet at energiforbruket i de rikeste landene måtte halveres, til fordel for verdens fattige. Vi må verne om ressursene, ble det sagt, og lederen av kommisjonen støttet altså varmt opp under denne tanken.

Det har rent mye vann i havet siden den gang – og det er sluppet ut mye klimagasser til atmosfæren. Energiforbruket i den rike del av verden fortsetter å stige. Men nå skal tjueårsjubileet feires, behørig markert på Arbeiderpartiets landsmøte. Like fullt: ikke et ord om realitetene, at Norge i denne tjueårsperioden har gått i stikk motsatt retning av det Brundtlandkommisjonen tilrår – riktignok under skiftende regjeringer. Derimot får vi høre om utfordringene og om planene, men ingen ting om virkemidler ut over CO2-rensing og kvotekjøp i utlandet. Ikke et ord om at dette må koste noe for oss selv. I en kronikk i Dagbladet henger Ottar Brox bjella på katten: Det er veksten i energiforbruket som er hovedproblemet. Og da handler det ikke bare om Norge, men like mye om energiforbruket som ligger bak varene vi importerer. Vi øser olje opp av Nordsjøen – ren CO2-produksjon – som setter oss i stand til å kjøpe stadig mer varer – ren CO2produksjon – og kjøper oss avlat gjennom kvoter i fattige land, der det er billig å rense, og der våre rensetiltak dessuten ”gir arbeidsplasser”. Kritikken av denne politikken blir av Gro Harlem Brundtland – tjue år etter at rapporten kom – kalt nasjonal selvplaging; jeg kaller det politisk nytale, for å si det med George Orwell.

Statsministerens nyttårstale var en pinlig forestilling. Han var velformulert og gemyttelig, og kikket rett inn i kamera, men jeg oppnådde ikke øyekontakt med ham, og langt mindre fikk jeg tak på hva han egentlig sa – bortsett fra at alt går framover, og at det ikke er noe å bekymre seg for. For nå skal vi lande på månen. Dagen før hadde kongen snakket til det norske folk. Han er kanskje ikke noen stor taler, men det var likevel godt å høre på ham, og han prakket ikke på meg noen liksomkontakt der han raslet med sine papirer. Og jeg oppfattet hva han sa. Han virket til og med oppriktig bekymret. Det rare er at han gjorde meg mer oppløftet enn statsministeren – rett og slett fordi han var mer troverdig.

En ting er politikerforakten som griper om seg, men som jeg ikke deler. Det er vanskelig nok å drive politikk. Verre er det at den politiske diskursen bryter sammen. Men aller verst er det at ungdommen mister håpet – når de ikke lenger kan tro på eller stole på det som blir sagt.

Nylig skjedde noe som gjorde sterkt inntrykk på meg; jeg har det bare fra mediene. Heller ikke er jeg sikker på foranledningen, men det som hendte, var dette: Statsministeren er på vei til jobben. Natur og Ungdom har stilt seg opp utenfor regjeringsbygget for å markere motstand mot et eller annet prosjekt. Jens går bort til dem og sier: ”Så fint at dere står på; det er godt vi har noen idealister” – eller noe slikt. Det blir for mye for en av ungdommene, og hun bryter ut i gråt. Ikke på grunn av sinne, men på grunn av ydmykelse. Hun oppfattet seg ikke som idealist, men som realist. Hun vet det meste om miljøproblemer, hun kjenner rapportene og statistikkene, kan slå i bordet med tall og argumenter, analyser og resonnementer. Men hun blir definert som idealist. I andre sammenhenger heter det: ”Du er så søt når du blir sint”, ”du er så sjarmerende når du er engasjert”.

Da er det at jeg tenker på klovnen eller narren, disse figurene som vokter om den farlige kunnskapen, den som er vanskelig å bære fram – men som nettopp blir ufarliggjort gjennom tildelingen av rolle.

Repressiv toleranse kalte frankfurterfilosofen Herbert Marcuse denne mekanismen. Vi kjenner talemåtene: ”Det er viktig at alle blir hørt”, og ”det er sunt med litt motstand i et demokrati”. Og så gjør makthaverne akkurat det de ellers ville ha gjort. Nettopp det at toleransen er stor, gjør at en med full rett kan sette noe igjennom. Makten blir legitimert gjennom toleranse, og klovnen og narren fungerer som alibi.

Ungdommen er særlig sårbar i slike roller. Noen snur ryggen til alt politisk arbeid og drives inn i kulturpessimisme og det som verre er. Den repressive toleransen kan bli depressiv i sine konsekvenser.

Men vi lever da i et demokrati? Er det ikke flertallet som bestemmer? Men det er ikke flertallet jeg angriper, men retorikken som brukes – og mangelen på språklig og politisk rasjonalitet. For det betyr ikke noe hva klovnen har å fare med; det blir overdøvet av nytalen. Alle vet at det er slik – og alle vet at alle vet dette.

I dagens energidebatt overser en det viktigste temaet i Brundtlandrapporten – selve forbruket av ressurser og forestillingen om fysiske grenser. Nå er det teknologi, rensing, kvoter og nye energikilder som teller. Det er overhodet ikke snakk om at vi må betale en pris. Ved å forlate det brysomme hovedtemaet – som er til å forstå for alle – kan en slå om seg med tall som ikke teller og ord som ingen begriper. Er det rart om klovnen gråter?